Wednesday, April 1, 2015

Etc

- Eg tenker mykje på teologi. Kvifor gjer eg det? Er det berre drive av seksualitet og angst? Har eg spurt meg sjølv. Nei. Det er drive også av djup eksistensiell nysgjerrigheit. Av glede ved å oppdage nye ting, av å kome vidare. Glede over å utforske. Kanskje eg aldri kjem til å slutte å arbeide med religion og livssyn. "Mi sjel tørstar etter deg, min kropp lengtar etter deg i eit vasslaust, tørt og utarma land."

- Eg har sagt at det eg skreiv om von Hügel er representativt. Det er det. Teologi formast av kjensler, begjær, lengslar, frykter. Unge menneske treng fridom. Eldre menneske treng håp. Må det vere gale? Eg las om Patti Smith. Ho song i Vatikanets jolekonsert. Nokre sa at ho hykla. Då ho var ung, song snerra ho: "Jesus died for someone's sins, but not mine". Ho svara: "Då eg var ung, trengte eg å gjere mine eigne val. Eg trong fridomen. No er eg eldre, og vender meir attende til mine røter." Tankevekkande, eller kva?

- Det norske folk er, som vesten generelt, i ei kollektiv oppveksingsperiode. Halvparten av det norsk folk trur ikkje på Gud, seiast det. Er det dumt? Eller noko sunt? Religionssosiologar seier, som sant er: "Dei trur ikkje på Bibelens Gud, på kyrkjas pre-packaged answers. Dei vil erfare, og finne sin eigen veg, og tenke sjølv." Nett som meg, eller kva? Kva meir er: Eg har lest nok til å vite at det er mykje legitimitet i dette. Dette seier eg difor: Kyrkja treng ikkje å møte denne utviklinga med (berre) ei negativ haldning. Utviklinga har også basis i at folk er meir informerte enn før.

Eg tenker på arbeida til Mark S Smith, om Gud. Eller arbeida til David Tracy. Eller Charles Taylor. Utfordringa for kyrkja er å møte folk der dei er, og så arbeide derfrå. Det betyr at kyrkja må gjere seg godt kjent med rådande ideologi, og rådande vitskap, og rådande tidsånd. Masse der er sant og rett og godt, liksom mykje der er junk. Men det som er junk, vil også ikkje-kyrkjelege folk ofte kunne erkjenne som junk. Men ein ting er erkjenninga, ein annan ting er kva ein gjer med det. Det trengst meir dialog her.


Eg tenker også på lekmannsorganisasjonane. NLM, DVI, Pinsevener etc. Dei har eit verkeleg stort ansvar. Deira forkynning og teologi har store ringverknader. Dei treng å gjere det informert vis. Det er ikkje noko godt alternativ å halde fast ved gamle modellar, og køyre på dei. Til dømes "Sola Scriptura" el. l. Men dei er på god veg.

Tuesday, March 31, 2015



Den er her!!!!!

Monday, March 30, 2015

video

I dag var vi ute og grilla. Det var veldig koseleg. AK og familien har vore her. Og m og p, og Kjetil. Roger og Joakim. Til sumaren skal vi forhåpentlegvis ut og overnatte i skogen, med telt. Kan bli veldig fint.

DA Carson kjem til Fyresdal i sumar. 7-12 juli. På Bibelfokus sitt stemne. Carson er ein skikkeleg flink ekseget som arbeider ekstremt hardt. Han er ein evangelikal systematiker som eg i dei siste åra ofte har vore noko irritert på. Men dette har å gjere med tradisjonar, ikkje sant. Når du er i ein tradisjon, er det vanskeleg å sjå problema, før du har utsett tradisjonen for kritikk frå andre tradisjonar. Og Carson er veldig open for masse ny kunnskap, men samstundes er han veldig lojal mot "grensesteinane" i tradisjonen sin. Og det er problematisk. Men yeah, what can you do. Vi er alle på veg. Kunne vore veldig interessant å høyre Carson, og analysere kva han seier. Han skal tale om reformasjon, dvs. kva framtid kristendomen har, og korleis vegen vidare går. Skulle vere interessant å sjå kor isolasjonistisk han tenker.

Apropos. For nokre år sidan spurte ein konfirmant meg: Kvifor kan ikkje homofile vere sambuarar? Eg sa, så audmjukt som eg kunne, at eg tenkte at dette ikkje var i samsvar med kristen etikk, og med Guds vilje. Kva ville eg sagt i dag? Dette: Ha respekt for kristen tradisjon. Ha respekt for den økumeniske kyrkja. Sørg for å vite kva argumenta er. Lev i den kristne kyrkja. Er du framleis usamd? Fine, then go for it. Ver usamd, og ha integritet. Ytre usemja med respekt, og ta vare på einskapen. Kanskje kyrkja fylgjer etter ditt standpunkt etter kvart. Kanskje ikkje. Men det er ok å vere usamd, og å fylgje si overtyding i desse tinga. Spesielt for ein vanleg person. Gud tykkjer det er ok, meiner eg. Kanskje Guds vilje jamvel er liberal i dette spørsmålet. It could happen. Dette med "dissent" er eit skikkeleg viktig tema som burde vore meir diskutert i Noreg.

Spørsmålet blir noko anna når ein talar om kva kyrkja på sentralt hald skal stå for, og meine. Der må det (naturlegvis) andre og meir systematiske metodar til. Ting er meir komplekse. Læreprosessen må vere seig. Sjølv tenker eg på at naturspørsmålet, til dømes, aldri har fått nokon seriøs behandling i norsk teologi. Heller ikkje spørsmålet om dei metafysiske og idehistoriske røtene til rådande politisk ideologi. Så kva skal ein seie? Får ta steg for steg.

Apropos. Nokre refleksjonar om dette: Kan ein human-etiker bli frelst? Etter kristen teologi? Vel, etter kva kristen teologi? Etter sentral protestantisk og katolsk teologi: Ja. Kristne kan ta feil i mykje, og human-etikarar kan ha rett i mykje. Ikkje enkelt å vite kva side Gud er på, alltid. Vi tenker at kristen vedkjenning, Gud og (på eitt eller anna vis) Jesus Kristus gjev eit rammeverk for teologien. Men korleis desse grensene skal trekkast, er kontinuerleg under forhandling, etter som menneskeætta skrid fram, og innsikta veks, Det er ikkje gjeve, i nye diskusjonsspørsmål at "kristne" har rett, og at "ikkje-kristne" har feil. Ofte gjennom kyrkjehistoria har kristne hatt feil, og andre hatt rett, og kristne har inkorporert innsikt frå andre. Ein kan seie: "Vi har Bibelen, og den har alltid rett." Eller: "Magisteriet har alltid rett". Men slik er det ikkje. Stundom kan det vere rett å fylgje sanning, samvit og integritet, og avvise den kristendomen ein står i, til fordel for noko anna. Til dømes human-etikk. Det gjeld difor at kristendomen er fleksibel nok, open nok for kritikk, dynamisk nok til å inkorporere annan innsikt etc. Det gjeld også at den som står i ein kristen tradisjon, kan vere open for kontinuerleg dialog med andre tradisjonar, og vere open for både kritikk og for brubyggjing. Og det gjeld å tenke på kva vi meiner med "det gode", "sanning" etc., som universalier som alle menneske på eitt eller anna nivå må stillast ansvarlege for (Kan vi seie, enkelt og greitt, at Gud er "good with" Stalin, og Stalin får same dom som Gandhi?)

Ok, pilegrimsferd.







Eg likar denne songen. Den høver godt for det ovanfor. Tankevekkande materie, altså!

Sunday, March 29, 2015




Saturday, March 28, 2015






I morgon, sundag, skal vi spele på basar på Fredheim. Dvs. Palmesundag kl. 16. Basaren byrjar 16, men vi skal vel spele 17 ein gong.































Friday, March 27, 2015


The main philosophical debate is this: Should we embrace our anxiety as part of our existential condition, seeing anxiety as a “calling,” a way of enhancing our life, struggling through the demons, and facing the great meaning of life questions? By muting our anxiety with pharmaceuticals, are we being lazy cowards, relinquishing the great existential quest before us? Or does the pain and suffering from biologically-induced anxiety merit a pharmaceutical solution to give relief to those innocent sufferers?

video

Thursday, March 26, 2015



Sanders har gjort uvurderleg arbeid i NT-forskninga, om jødedom og om Jesus. Han var i Oxford før Rowland. Ein triveleg kar. Wright lærte utruleg mykje av Sanders, sjølv om dei var ganske usamde om ein del ting. Allison skriv i ein artikkel at han ikkje anar kva Sanders sitt eige livssyn er. Sanders er litt innom det her. Og les elles dette interessante intervjuet. Han peikar ut mange problemstillingar som er viktige, og som også drøftast innanfor systematikken. Men igjen: Only way out is through.



Wednesday, March 25, 2015

Etc.

Det er spenningsfullt å vere prest og samstundes å vere teologisk på pilegrimsferd. Eigentleg har eg lagt fram min posisjon gårsdagens andakt. Den er verkeleg eit uttrykk for kva eg meiner nett no. Eg er på veg, på reise, på pilegrimsferd. Det er vi alle, som kyrkje og som kristne. Då trengst: Faste strukturar; evne til kritisk utforsking og integritet; mystikk og kjærleiksgjerningar.

For meg sjølv betyr det at eg sånn personleg, privat, teologisk, er på veg, og eigentleg ikkje kan takast som ein autoritativ guide. Eg kan heller sjåast som ein reflekterande dialogpartner på reisa. Ein BØR vere usamd med meg, om ein føler det rett. Eg kan ikkje garantere for gehalten i mine eigne standpunkt, ein gong! Eg kjem jo til å vere usamd med meg sjølv i ein god del, om tre år! Og eg veit ikkje nett kva standpunkt eg kjem til å revidere heller, ikkje sant. Så eg kan ikkje vere ein autoritativ guide. Men eg vil kontinuerleg freiste å gje grunnar for mine standpunkt, og sørgje for at dei siktar mot sanning, så godt som eg ser det.

Ein god ven av meg, spurte: "Ja, kva er siste utvikling i "Hallvardismen"?" Han tulla litt, då. Men sånn må det vere. Teologar som arbeider mykje med forskning, må freiste å orientere seg, og utforme ein slags identitet. Og denne vil bli personleg, og få personlege konturar. Den vil bli prega av kva ein har lest, kva historie og erfaringar ein har, kva personlegdom ein har, kva kyrkjeleg kontekst ein står i etc.

Det berre må bli sånn. Så eg bør ikkje vere nokon autoritativ guide. Heller ein dialogpartner, ja. Ein som hjelper folk å reflektere, og å tenke sjølv. Og der usemje med meg, faktisk kan vere eit GODE. Eit teikn på at ein tenker sjølv. Uansett: Dette er på sett og vis ei presterolle som eg kan leve med. Men den står i ei viss spenning til klassiske presteideal. Vel, i kyrkja talar eg i samsvar med vedkjenningar, og går ikkje inn på kritisk tankegods, kompliserte ting, alt mogleg av forskning etc. Det er jo ikkje det kristendom, sånn eigentleg, dreier seg om, uansett! Det dreier seg om tillit til Gud, gudsteneste, sakrament, kjærleiksgjerningar etc. Så det må bli eit slags dobbel-perspektiv.

Ja, her er nokre bøker som fremjer dialogen:



"Many of us are concerned about the moral issues presented by modern technology. We wonder about the appropriate use of genetic engineering or the limits that should be placed on the use of medical technologies at the end of life. Yet, as we debate these important issues, we often overlook the more profound ways in which modern technology shapes our daily lives in the form of notebook computers, video games, cell phones, PDAs, i-pods, and microwave ovens."

Huh. Tenk på det. 





Contrasting evangelical and liberal Christians, Wellman's book gives clear evidence of why these groups are constantly at odds. Although ostensibly Christian groups, Wellman persuasively illustrates why evangelicals and liberals are worlds apart in their basic moral views. Utilizing interviews with leaders and members in both traditions, Wellman shows how members/pastors of each group actively describe the other as misunderstanding "true" Christianity. The disdain for the other that sometimes creeps through these interviews is somewhat chilling for those who hope these groups could ever be united. The book also focuses on the least churched region in the U.S., the Pacific Northwest. As the last of the frontier, how religion is done by these two groups gives an insight into religious competition. Scholars, church leaders, evangelicals and liberals will find this book compelling.

Denne trur eg er veldig opplysande. 






This long-awaited book by one of American Christianity's foremost ethicists proposes a framework for sexual ethics whereby justice is the criterion for all loving, including love that is related to sexual activity and relationships. It begins with historical and cross-cultural explorations, then addresses the large questions of embodiment, gender, and sexuality, and finally delineates the justice framework for sexual ethics.


Denne trur eg kan bli veldig lærerik og interessant. I desse spørsmåla, som i alle andre, er eg på veg.






'Since the middle of the twentieth century,' writes Elizabeth Johnson, 'there has been a renaissance of new insights into God in the Christian tradition. On different continents, under pressure from historical events and social conditions, people of faith have glimpsed the living God in fresh ways. It is not that a wholly different God is discovered from the One believed in by previous generations. Christian faith does not believe in a new God but, finding itself in new situations, seeks the presence of God there. Aspects long-forgotten are brought into new relationships with current events, and the depths of divine compassion are appreciated in ways not previously imagined.' This book sets out the fruit of these discoveries. The first chapter describes Johnson's point of departure and the rules of engagement, with each succeeding chapter distilling a discrete idea of God. Featured are transcendental, political, liberation, feminist, black, Hispanic, interreligious, and ecological theologies, ending with the particular Christian idea of the one God as Trinity

Denne trur eg blir veldig interessant. Boka vart sensurert av Vatikanet, men. Johnson er "on the edges of orthodoxy", og det er jo ein fruktbar posisjon å vere i.






Taylor's fundamental position is to challenge the theory of entropy ; that everything is unavoidably headed for dissolution and chaos. He says the new science has found room for neg-entropy and that theology should adopt this neg-entropy theory also. In this way, the self can approach the abyss of darkness and its repetition of sameness with a real anticipation of difference and its potential to "self-actualize into a sub-system of order. The key here is that Taylor admits to "objective" self-organizing sub-systems; not just our subjective construction of those sub-systems. Both go hand in hand. The self is to construct a "complex adaptive network" type model of reality for positing which will function dialectically and be open to revision. We make this move at those points in history where we find a moment of punctuated equilibrium; where a phase-shift in structure has created instability and a chance for a the "new" to emerge. The self should continually be involved in "learning"; how to understand the eschatology of the infinite. Taylor's model is consistent and graspable. But; beware of his explanations and logic. He creates difficulty in accessability at times which takes some straining to get through. He's not always clear or "sure". 

Hehe. Ja. Kva skal ein seie til slikt? Postmodern gibberish? Vel, eg trur boka er betre enn denne blurben. Men ganske morosamt å sjå kva folk kan få seg til å skrive, og forvente at det blir forstått. Denne boka bestiller eg ikkje no, men.





In this concluding volume of his magisterial trilogy, Gary Dorrien sustains his previous definition of liberal theology and his mixture of theological, philosophical, and historical analysis, while emphasizing the unprecedented diversity of liberal theology in the postmodern age. Dorrien argues that liberal theology has been in crisis for the past half-century, yet despite the crisis, and also because of it, it has also experienced a “hidden renaissance” of intellectual creativity. Liberal theology in the early twenty-first century is more diverse, complex, and marginalized than ever before in its history, he concludes, but its essential idea—creating a progressive, credible, integrative third way between orthodox over-belief and secular unbelief—remains as necessary as ever.

Denne her kan vere utruleg interessant. Det er ein heil trilogi. Liberal teologi er eit utruleg forsømt felt for meg, som eg må setje meg meir inn i etter kvart, skikkeleg. Då er denne trilogien veldig god for det amerikanske feltet. 




In Blessed Rage for Order, David Tracy examines the cultural context in which theological pluralism emerged. Analyzing orthodox, liberal, neo-orthodox, and radical models of theology, Tracy formulates a new 'revisionist' model. He considers which methods promise the most certain results for a revisionist theology and applies his model to the principal questions in contemporary theology, including the meanings of religion, theism, and of christology.

No har eg endeleg bestilt denne. Gler meg til å lese.