Sunday, April 26, 2015

Williams, True Wilderness

"If God is one item in His universe, then religion is a departmental activity, a recreation or a task among other recreations and tasks. With the best will in the world, this drives a thick wedge between religion and life and perfectly justifies the man who says that he is no more interested in religion than he is in golf.

We all know the type of God-enthusiast who rushed round trying to make other people religious. To many, he is as great a bore as the golf-enthusiast. But there is this difference. Unless he is a lunatic, the golf-enthusiast realizes that, in the last resort, his game is not the most important thing in the world. But the God-enthusiast is convinced that everything in heaven and earth must be subordinated to the demands of his game. And results can be ugly and inhuman.


Or again, if God is one object among others, then He may assume the character of an alternative. I want so and so - success, popularity, sex, or whatever it is. I can't get it. So I will have God instead. This produces a passive attitude towards life which inhibits all growth of personality. It was to a large extent because he thought that belief in God was bound up with such passivity that Freud rejected all religion as pathological.

And of course when God is considered as the easier because always available alternative to something or somebody else, then Freud is right. Religion does keep us permanently immature."

(HA Williams, True Wilderness, 114.)



Saka er at Williams' refleksjonar stemmer veldig godt med mitt eige liv, og min eigen tradisjon. Men Williams si bok er kjempeinteressant. Jfr. det eg ovanfor skreiv, om "assertive rights." Eg opplever desse som viktige for meg, i mi personlege utvikling. Eg snakka med ein kamerat om desse. Han sa: "Ja, dei er fine, eg er samd med dei. Men om ein ender i helvete ved å fylgje dei, så har ein ikkje noko val." Nett so. Difor har også slike tankar som i "the bill" vore fjerne og angstfylte for meg. Eg har då kjent min Bibel svært godt. Naturlegvis er ikkje nødvendigvis problemet her med tekstane sjølve, men med korleis dei approprierast i truande fellesskap. "Her seier Jesus at... og dette betyr at... og difor må du...." Ok, så er det sånn.

Lat meg ta eit døme til i same gata. I ein kommentar nyleg peika eg mot mange millionar menneske, inkludert mange prestar og teologar, som har teke avstand frå "tradisjonell kristendom". Mange av desse gjer det naturlegvis fordi dei er egoistiske, late, uærlege etc. og berre vil gjere som dei vil utan å ta omsyn til sanning. Ok, la oss akseptere det. Men er det slik for dei fleste?

For nokre handlar det heller om at dei veks opp i miljø, familie, fellesskap, kultur etc. som gjer at dei får forma ein viss ethos, eit visst livssyn, visse vanar etc., og at det blir for store gap over til den tradisjonelle kristendomen. Slik er det for veldig mange, meiner eg. Ta B Stærk, eller G Tjomland, som båe i ung alder avviste kristendom. Det vil seie: Den kristendomen dei veks opp med. Båe er unge, intelligente menn, og dei seier at dei opplevde kristendomen som ikkje i kontakt med røyndomen, så å seie. Så kva skulle dei gjere? Hm.

Er det ikkje svært viktig for dei som står i kyrkja, og lytte til erfaringa og innsiktane frå slike menneske, og sjå om det er noko i dei? Problemet med å ikkje gjere det, er at frontane blir hardare, og miljøa bevegar seg lengre og lengre bort frå kvarandre, og blir meir og meir uforståande til kvarandre. På mange vis er det ein slik situasjon vi har i Noreg i dag, særleg blant unge menneske.

Men over til det eg meir spesifikt vil peike på. Som eg har vorte langt meir merksam på dei siste åra. For erfaring spelar også ei viktig rolle her. Mange som trekker seg ut av kristendom, gjer det fordi livet ikkje passar inn i mønstera. NT Wright har visstnok sagt at mange av hans klassevener i Oxford eller Cambridge trekte seg ut av tradisjonell kristendom fordi dei ville ha sex. Forståeleg nok, men det blir jo for enkelt, om de skjønar. Ein kan ikkje enkelt seie at våre lyster er overordna sanning.

Og likevel: Ting kan vere langt meir seriøse enn dette, dvs. kristendomen kan vere undertrykkande og livsavgrensande på langt meir "insidious" og "subtle" måtar enn i Wright sitt døme. Det er dette som mellom anna er Freud sitt poeng, og boy, han har viktige poeng. Kva skjer når slik kritikk rettast mot "tradisjonelle kristne miljø". I beste fall er det ein erfaren og vis person, eller eit miljø, som er fleksibelt nok, og vist nok, til å seie: "Oi, dette må vi snakke om. Her må vi ikkje tenke for firkanta" etc. I verste fall (og slik har eg sjølv tenkt, og sagt, og eg veit at veldig mange kristne også gjer det i dag) blir svaret slik: "Erfaring er i beste fall underordna, og i verste fall ein falsk rettleiar. Det som tel, er guddomeleg gjeve openberring, og denne har vi arbeidd grundig med. Vår oppgåve er å vere lydige."

Men dette resonnementet er problematisk, på så mange plan. Det neglisjerer til dømes det faktum at våre tolkningar av openberring på mange komplekse vis faktisk allereie ER forma av erfaring, personlegdom, historie etc. Slikt blir her "skjult," og kledd i guddomeleg autoritet. (Kritikken frå Feuerbach, Marx, Nietzsche må også gjevast ei røyst, slik til dømes Merold Westphal og andre har understreka). Det neglisjerer fallibiliteten og pluraliteten i moglege tolkingar av kristen tradisjon. Det gjev for lite fleksibilitet og tolkningsrom for kva som er eit sunt og kristeleg liv. Det gjev ikkje rom for utviklinga av andeleg rettleiing som sunn og seriøs disiplin. Det neglisjerer at den historisk gjevne openberringa ikkje kan detaljstyre den vide variasjonen i ulike måtar å gjennomføre eit livsprosjekt på; her trengst ein annan type andeleg hermeneutikk, så å seie, der ein tillet større fleksibilitet og meir autonomi for den einskilde.





På ein måte tenker eg også på unge og eldre. Altså, basert på mi eiga utvikling, så må eg seie at eg tenker slik: Når ein person under 25 år seier noko, så ta det med ei skikkeleg klype salt. Personen har ikkje hatt tid til å erfare og lære mykje, og oppnå visdom. Dvs. det kan vere tilfelle at personen har det. Men det er stor sjanse for det motsette. Eg tenker på dei kristne miljøa eg har vore i. Det er skikkeleg viktig at det er god og nær kontakt mellom unge og eldre, altså. Det var det nok i nokon grad også. Så gjeld det også at dei eldre er vise, naturlegvis. Men ja. Det er sunt. Det er derimot ikkje så sunt med berre unge menneske som køyrer sitt eige løp.

Ta eit døme frå karismatikken. Dette er interessant. Vi har sett mognad og transformasjon hjå nær sagt alle dei store karismatiske leiarane frå 80- og 90-talet! Er det ikkje rart? Alle saman har gått gjennom store transformasjonar. På vegen har dei drege med seg mange menneske, også til retningar som dei i dag vil seie er usunne. Måtte det vere slik? Kunne det ikkje vore strukturar som gjorde at dei frå starten av i det minste var litt meir balanserte? Naturlegvis må unge menneske "rase frå seg" etc. Men likevel. Eg tenker på Ulf Ekman, som var prest, vart sterk karismatiker, og no er meir mogen katolikk. Eg tenker på Aage Åleskjær, som tok eit slags oppgjer med den meir ekstreme karismatikken i OKS, etter som han vart eldre. Eg tenker på Enevald Flåten, som også nyleg har beklaga korleis han oppførte seg. Hm.

Men dette hadde jo å gjere med at dei tilhøyrde ein ung og ikkje-akademisk tradisjon, dvs. trusrørsla. Denne er noko ganska anna i dag, enn før, i alle fall i Skandinavia.

Friday, April 24, 2015

A BILL OF ASSERTIVE RIGHTS

I: You have the right to judge your own behavior, thoughts, and emotions, and to take the responsibility for their initiation and consequences upon yourself.

II: You have the right to offer no reasons or excuses for justifying your behavior.

III: You have the right to judge if you are responsible for finding solutions to other people’s problems.

IV: You have the right to change your mind.

V: You have the right to make mistakes—and be responsible for them.

VI: You have the right to say, “I don’t know.”

VII: You have the right to be independent of the goodwill of others before coping with them.

VIII: You have the right to be illogical in making decisions.

IX: You have the right to say, “I don’t understand.”

X: You have the right to say, “I don’t care.


Ny t-skjorte, med mange fine fargar.
















"Og dette...er menneskespor!" (Ja, det var det han sa).


Eg blir så glad når eg ser desse bileta. Dei er min familie. Blod er tjukkare enn vatn. Men når ein giftar seg, blir ein "eitt kjøt." Borna og foreldra kjem på besøk i juli. Blir kjempefint.





























Takk Gud for jesuittar.


































































Eg fekk halde eit nyfødd lam her om dagen. Eg vart glad inni meg. Eg fekk spørsmål om eg ville vere "jordmor" for nokre lam som skulle fødast. Eg takka høfleg nei. Men eg skulle gjerne vore og sett meir. Eg måtte gå for å rekke ein buss. Biletet er mellom...skal vi sjå...Helberghytta og Kalhovd.



Eg har lyst til å gå på vidda til sumaren. Eg reknar med å gå frå Mogen. Oppover. Kanskje til Kinsarvik, kanskje til Finse. Blir kjempebra. Eg må berre bestemme meg for om eg skal til Cambridge også. Og så er det kanskje også ferie med vener og familie. Og så Korsvei. Blir kanskje reint for mykje.

























Eg forstår kvifor fjell har vorte haldne for å vere heilage. I går var eg ved Gaustatoppen. Der vil eg gå til toppen i sumar. Er ein heilt vanvittig utsikt derfrå. Ein ser 1/6-del av heile landet. Ein kjem nærare Gud. Ein kan også ta heis opp. Det er jo litt kjipt, men også litt spennande, trur eg.





A BILL OF ASSERTIVE RIGHTS

I: You have the right to judge your own behavior, thoughts, and emotions, and to take the responsibility for their initiation and consequences upon yourself.

II: You have the right to offer no reasons or excuses for justifying your behavior.

III: You have the right to judge if you are responsible for finding solutions to other people’s problems.

IV: You have the right to change your mind.

V: You have the right to make mistakes—and be responsible for them.

VI: You have the right to say, “I don’t know.”

VII: You have the right to be independent of the goodwill of others before coping with them.

VIII: You have the right to be illogical in making decisions.

IX: You have the right to say, “I don’t understand.”

X: You have the right to say, “I don’t care.

Sunday, April 19, 2015

Holteviki, Kviteseid




I dag var eg i Holteviki. Skulle eigentleg bade i Gullbring med kameratar, men var dum og var for lenge oppe på nettet, og var også litt sliten. Og eg treng ro for å sove godt, for eg tenker mykje. Er i ein god prosess der, må eg seie. Men, så vart eg litt meir forkjøla enn vanleg. Så eg gjekk ein roleg tur medan Thomas tok dobbel baklengs salto og fekk blåmerke på korsryggen.



Det var utruleg fint her. Det er utruleg fint på våren.

Saturday, April 18, 2015



Det her er heilt rått. HO håpar eg vinn.




Dette også.

Behr om den historiske Jesus etc.



Behr er ikkje dum. Takk til Anne M for tipset om denne videoen. Det er eit veldig interessant foredrag. Veldig ortodoks i stilen. Eg er ofte usamd med han. Han framviser godt problema med det David Tracy kallar "den ortodokse modellen for teologi". Og likevel reiser han masse problemstillingar som det er verdt å "ponder." Nokre av dei grunnleggjande problema her, så langt eg ser no, er desse:


- Behr hevdar at læresveinane kun forstod kven Jesus var då han braut brødet og opna Skriftene. Det stemmer på eitt vis; det var då dei fekk klårleik i at Jesus var Messias som måtte lide etc. På eit anna vis stemmer det ikkje. Om læresveinane ikkje hadde forstått at Jesus var ein lidande Messias, så hadde dei jo forstått ein heil haug anna om Jesus - kva han forkynte, kva han gjorde, kva symbolhandlingar han gjennomførte etc. Dei hadde vandra med Jesus i lang tid, og hans bryting av brødet og opning av Skriftene ville ikkje gjeve noko meining utan denne historiske Jesus-bakgrunnen.

Difor er det ikkje så meiningsfullt å seie at "Jesus før lidinga og oppstoda" ikkje betyr noko som helst, verken for læresveinane eller for oss i dag. Evangelia er tolka i ljos av overtydinga at Jesus er Messias, det er sant. Dette er eit viktig og legitimt poeng, og eit korrektiv til akademisk historisk Jesus-forskning, som ikkje opererer med slike overtydingar. Og likevel er evangelia knytt til historia, og står og fell med historia. Og det er fullt mogleg å gjennomføre djupe historiske undersøkingar av evangelia og den historiske Jesus.

Behr går aldri her inn på seriøs Jesus-forskning; dette er ikkje hans felt. Han er sarkastisk og seier at "det kjem ein ny historisk Jesus kvart år." Men det stemmer naturlegvis ikkje. Sjå Wright, om kva NT-lauget er grunnleggjande samde om mtp. den historiske Jesus. JVG. Behr hoppar glatt over dei enorme innsiktane som har vakse fram i Jesus-forskninga i løpet av dei siste 60-70 åra, ved å studere evangelia i ljos av Josefus, Qumran, apokalyptikk, arkeologi etc. John P Meiers enorme bokserie samlar opp innsiktane på framifrå vis. Og naturlegvis vil innsiktane herfrå vere med på å forme vår forståing av kven Jesus var - og er - for oss. Men eg forstår poenget om å la den truande tradisjonen, og ikkje minst liturgien, eit frontsete i å få vere med på å forme vår forståing av Jesus. Det er eit viktig poeng.



- For Behr er det veldig viktig at Jesus vart forstått ut frå GT, av dei fyrste kristne. Det er eit godt og forståeleg poeng. Behr nemner Kugels fire poeng om antikk tolkning av Skrifta. Og desse finn Behr att hjå Jesus i Luk 24. Vel og bra. Men: Det Behr elegant hoppar over, er resten av Kugels djupe forskning, som viser at vi slett ikkje enkelt og greitt kan overta dei "fire poenga" om GT i dag. På same måte må vi også mange gonger må markere usemje med antikke tolkningar og forståingar av GT, må vi også her gå inn i ein prosess med å vurdere i kor stor grad vi kan akseptere denne typen kristologiske og antikke lesingar, og for øvrig også dei antikke metodane dei bruka.

Desse tinga kan ikkje avgjerast berre ved enkle slagord. Vi kan ikkje enkelt og greitt lese GT slik som dei gjorde i antikken. Eg er samd i at dette kan vere fruktbare måtar å lese på; saka er berre at det nødvendigvis, i ljos av moderne kunnskap, må innebere ein "second naïvete", der vi faktisk har forvandla dei fire poenga. Dei kan ikkje lenger vere dei same som før, uansett. Dette er ein konsekvens av historisme-problemet, som Behr omtalar som "heresy". Så enkelt er det absolutt ikkje.


Behr talar om at vi må ha "first principles", som vi går ut frå når vi tenker, og desse kan ikkje provast. Han viser til Aristoteles. Her er eg samd. Vi må ha "first principles." Desse legg Feser fram fint i si bok om skolastisk metafysikk. Superviktig stoff for moderne diskusjon om tenking og religion. Så går Behr vidare og siterer Ireneus, som seier at "the canon of truth", d. e. ca. den apostoliske vedkjenninga, tenker eg, som er "the first principle" for ein kristen. Dette er ein ting å fundere på. Eg har mykje sympati og respekt for dette resonnementet, og eg trur noko langs desse linjer må gjelde i den kristne kyrkja. Dvs. at kristne som oppsedast i kyrkja, vert opplært i at vedkjenninga er "grunnsanning" om tilveret, uansett korleis ein tolkar den. Og eg trur også at vedkjenninga må vere eit "vegkart" for kristen teologi i dag.

Men nokre innvendingar. Aristoteles snakkar om metafysikk og tenking, men i det andre tilfellet snakkar vi om teologi. Å gjere vedkjenninga til eit slags rammeverk for all tenking og all kunnskap, er typisk ortodokst, så langt eg ser. Aquinas tenkte likeeins: Skrifta - tolka av Tradisjonen - kunne ikkje vere feil. Feilen må då alltid liggje ein annan stad, i annan kunnskap. Luther og co tenkte like eins, jamvel snevrare. Skrifta er aldri feil. Feilen må då liggje ein annan stad. Men denne modellen har i mangt og mykje brote saman. Det vil seie; tenker ein fleksibelt nok, så vil eg tenke at dei apostoliske vedkjenninga kan vere eit rammeverk. Men ein må tenke verkeleg fleksibelt.

Det eg meiner må seiast langt tydelegare enn Behr gjer, er at teologien må akkomodere moderne kunnskap og innsikt også. Og dette vil stundom overprøve kjelder i kristen tradisjon, og stundom vil kristen tradisjon overprøve moderne kunnskap. Dette understrekar Tracy godt; teologien må både akseptere, og revidere moderne kunnskap, OG akseptere, og revidere kristen tradisjon. Dette er ein moderne måte å tenke teologi på, som Tracy understrekar.  Vi kan hente inn ressursar frå kyrkjefedrane, men i det heile er situasjonen for teologien i moderniteten på mange punkt verkeleg annleis enn for kyrkjefedrane. Og heile forståingshorisonten er i utvikling, og er enormt kompleks. Det må tillatast veldig mykje fleksibilitet og openheit og rom for tolkning.

I det heile har dette også konsekvenser for kva ein tenker om oldkyrkjeleg ortodoksi. Vi har ein heilt annan kunnskapssituasjon i dag enn før. Mykje som før vart rekna som heresi, vil nær sagt alle rekne som akseptabel kristendom i dag. Det er nok eit døme på det problematiske i å berre overta oldkyrkjelege tankar om heresi og ortodoksi inn i dagens teologiske verd.

For øvrig har Behr mange interessante tankar om død, liv, Kristus, menneskelegheit, skaping etc., mot slutten av foredraget. Alt dette tykkjer eg er interessant og godt. For øvrig trur eg at både eg og andre kristne kunne ha godt av å vere i kontakt med eit levande ortodokst miljø, og dens refleksjonar, liturgi, spiritualitet. Det trusmessige og spirituelle her synest veldig sunt og godt og viktig.

Ein ting eg imidlertid reagerer på, i foredraget til Behr, er den "tydelege", "overtydde" tonen. Den måtte han vel ha, for å kome så langt i sin akademiske karriere. Slik sett er det ok. Vi er alle på veg. Og samstundes er det tankevekkande å høyre, når eg kan sjå så ein del store problem med resonnementa hans. Han burde nok vore meir audmjuk, meiner eg. Ok, kven som helst kan kome med innspel. Eg treng å kvile i helga, men. Så ikkje sikkert eg svarar. Nok no.

Friday, April 17, 2015

For Hans-Georg Gadamer, the Enlightenment's wholesale attack upon 'tradition' leads to both philosophical folly and human impoverishment. Any philosophical recognition of the actual historicity of our being should alert one to the reality that tradition is never simply eliminated.

[Nineham understrekar korleis, til dømes, ei rekke uerkjente overtydingar, haldningar, ideal etc., er nedfelt i sjølve språket vårt. Dette overtek vi, som tradisjon, frå foreldre og nærmiljø, og dermed overtek vi også kulturen, på djupet. Så kan ein throw in kulturen i all si breidde - normer, haldningar, klesstilar, vaner, intuisjonar, arkitektur, levemønster, institusjonar, arbeidsmåtar etc. etc. etc., så har ein eit kompleks som ingen menneske kan ha fullt oversyn over, enn sei analysere kritisk og autoritativt. Dette trur eg har konsekvenser for kristendom også, naturlegvis. Kristendom er tradisjon, full pakke, slik Congar og Vaticanum II understrekar. Meir enn berre bibeltekst.]

Rather, its permanent achievements can and must be won, over and over again, by a contemporary commitment to a hermeneutics of restoration. Further, any serious study of the rich Christian and classical images of humanity's actual situation and its real possibilites for existence should allow one to engage in a hermeneutics of retrieval by means of which humanity may enrich its present impoverished lot.
"This, in brief outline, is the situation of the modern Christian theologian.

He finds himself disenchanted with the mystifications promulgated by too many church officials and the mystifications proclaimed with equal certitude by the secularist self-understanding of the age.

He believes he shares the basic Christian faith of the former and the secular faith of the latter.

Indeed, he believes that the Christian faith is at heart none other than the most adequate articulation of the basic faith of secularity itself.

He also realizes that his understanding of Christianity must take a revisionist form which takes proper account of the cognitive, ethical, and existential crises of much traditional Christian self-understanding."

Tracy, Blessed rage..., 10.


What sense, if any, does it make to speak of God? This question, of such vital importance to religious commitment, occupies an important place in discussion among Anglo-American philosophers of religion whose orientation is logical analysis. 'Metatheological scepticism' is the view that denies the intelligibility of religious discourse, derived from a theory of meaning which holds that a sentence has cognitive significance only if it makes a statement that is conclusively verifiable on empirical grounds. Dr Heimbeck's argument for the cognitive nature of religious discourse is twofold. First, he shows that such discourse can qualify as cognitively significant without having to satisfy the verification requirement. Secondly, he shows that it does in fact satisfy such a requirement because it is firmly rooted in the empirical realm. Originally published in 1969, this book, for teachers and students of philosophy of religion, is both easily comprehensible and highly readable, although the discussion of philosophical and theological points is conducted at an advanced level.