Thursday, October 30, 2014

Bibelkurs i Cambridge, sumaren 2015

Eg vil med informere om, og varmt anbefale, det årlege bibel-sumarkurset VTBS, som til sumaren blir i Cambridge, ikkje i Oxford. Det er to veker, 2-7 aug og 9-14 aug. Det kostar ca. 6000 per veke, og då får ein eit fint rom å bu på, forelesningar, deilig mat, moglegheit til å konversere med både forelesarar og deltakarar, og også mykje fritid til å vandre rundt i Cambridge og bli kjent med byen og collega der. Dei har også ein uovertruffen teologisk bokhandel der. Det er for øvrig enkelt å kome seg til Cambridge, og når ein kjem dit, er kursarrangørane veldig mottakande og trivelege (eg kjenner dei godt). Deltakarane varierer i alder, mange er eldre, ein del er middelaldrande teologar, kyrkjelege medarbeidarar etc. Ein del studentar kan forventast, og nokre som meg. Forelesarane i sumar blir:

Professor Richard Bauckham, Ridley Hall,
Cambridge Dr Carly Crouch, University of Nottingham
Professor David Catchpole, Sarum College, Salisbury
Revd Dr Malcolm Guite, Girton College, Cambridge
Dr Jonathan Stökl, Kings College, London
Professor Larry Hurtado, University of Edinburgh
Julia Weiner, Regent’s University, London

Desse kan ein dele måltid med, diskutere med etc. Og når ein er i Cambridge, er det også høve til å kontakte akademikarar ein har lyst til å snakke med, og avtale samtale med dei, om dei har høve.

Brosjyre kan lesast her, og dei oppfordrar til tidleg påmelding. Eg vil gjerne anbefale kurset.

Tuesday, October 28, 2014

Om porno og onani og tenning og sex og katolsk naturrett

Since the advent of internet pornography, it’s become easier than ever for men to satisfy their sexual urges. And in 2011, there’s an entire generation that has grown up always having access to pornography, as much as they want, since they hit puberty. There are a lot of anti-pornography movements, and there’re even theories about “pornography addiction” that are thrown around. Although there’s no scientific evidence (yet) for porn addiction, here’s something I can tell you that is absolutely true: porn kills your motivation to pursue women in real life.

There’s a bit of an epidemic of apathy going on worldwide, where husbands, boyfriends and even single men are turning to pornography rather than the real life women that they see walking around every day. And it makes sense why: it’s easier, the women are hotter, the sex is more exciting, it’s available at any time with the click of a mouse, it’s (usually) free, the girls never say no, it’s emotionless and there are no obligations or commitments involved.

The problem is that there are some negative side effects. The first being that porn creates very, very unrealistic expectations about sex, about women, and about sexuality. Porn makes money by accentuating and exaggerating sexual ideals. Actual sex with an actual woman often involves awkward moments of figuring outwhat she likes, what you like, who likes it which way. It also often involves ecstatic moments of emotional intimacy, something porn can never provide.

Also, real women, no matter how hot they are, have imperfections -- imperfections that are covered up in porn by make up and plastic surgery. If a guy gets too accustomed to the perfectionism of porn, he’s going to have a lot more trouble becoming motivated by the girls he sees every day. The other problem is that porn is so easy, that it encourages men to masturbate... a lot. And as we all know, as men, the more we masturbate, the more interested we become in food and television, and the less we become in women and accomplishing something.

Napoleon Hill wrote a famous section in his classic work Think and Grow Rich called “Sexual Transfiguration.” Hill noticed and theorized, that extremely successful men also had extremely high sex drives. But not only did they have very high sex drives, but they channeled this sexual energy into their work and their accomplishments. Often they would abstain from sex or masturbation for long periods of time and would therefore feel more energized.

Science is starting to back this up. Orgasms, or more accurately, ejaculation in men, actually causes a depletion of various hormones and endorphins which often lead to useful behaviors as well as motivation.

Men who have masturbated constantly since adolescence often masturbate so hard and furiously that they desensitize their penis to realistic scenarios. When you masturbate three times a day for years straight, you often have to grip yourself very hard and rub furiously to get off. This can often lead to sexual issues and impotence when a man actually DOES get into bed with a woman. This is because vaginas are soft, they’re wet, and the sensations they give you are subtle. Your iron-fisted grip does a horrible job of preparing you for the warm lady love.

So here’s what I recommend to you and all men who are looking to get motivated and improve themselves. It’s my patented masturbation and porn diet that I give to men. In fact, I still go on this diet myself from time to time when I want to add a little motivation to my life. It works wonders, and a lot of men have gotten stunning results from it. I’ve talked to guys who literally sat around reading dating advice for years without ever taking action, but on my masturbation and porn diet, within two weeks they were out there meeting women and trying to get dates.

Kommentar frå meg:
Eg hadde eigentleg tenkt å lime inn Prince's Scarlet Pussy her nede, men teksten var hakket for drøy. Men eg tykkjer det ovanfor er interessant. Forfattaren er slett ikkje kristen, og han er ein skikkeleg skjørtejeger, som i boka skryt av å ha ligge med 100 damer. Boka handlar om dating, og å "get laid", sjølv om forfattaren har eit hjarta. Men ja - det er ei typisk notidig sekulær bok om damer, dating og sex. Ei veldig interessant bok er det. Og forfattaren åtvarer sterkt mot overdrive onani og porno, og peikar på ein lang rekke negative konsekvenser av det. Meir enn dette: Han peikar på at desse tinga kjem i konflikt med "the course of nature" - d. e. han argumenterer nett som ein naturrettskatolikk! Er ikkje dette fascinerande? Eg har fått verkeleg respekt for det å la naturen kome til uttrykk, altså. Det funkar fett på så veldig mange område, ikkje berre det seksuelle.

Uansett, desse tinga er ikkje enkle, altså. Eg snakka med ein prest om liknande ting ein gong. Han sa: Alle opplever seksuelle freistingar. Men han freista å snu dei til noko positivt. Ved å erkjenne at seksualiteten faktisk er ei god gåve frå Gud, og ikkje noko å skamme seg over. Ved å be bøner som er positive og livsutfaldande på gode måtar, dvs. "imagine" korleis liv og seksualitet kan utfalde seg på sunne måtar. Og så er det godt å snakke med vener og sjelesørgjarar (fortrinnsvis av same kjønn) og ektefelle om slike ting. Noko populærkultur fylgjer.

Fireproof er ein hjartevarm film som er verdt å sjå. Stundom banal, men overraskande god. Og dette klyppet er både hilarious og veldig, vel, positivt.

Men ja, denne kan eg lime inn, Roots er vise og humane og ansvarlege:

Dancin on the dance floor
Girl it's you that I adore
Step on stage and scream for more
All I see, pussy galore
Snap my fingers make you mine
If not I'll snap a second time
After that I guarantee
You will be stanfing next to me

My old him once said, "it's more power than cocaine
Freaks dancing in a line like Soul Train"
To give your product that extra push
Niggas lookin for the time of their life, coppin' a rush
Yo I know sis, Dog, her name Lorraine
See that thick brick house with the chocolate frame
I went to school with her, 12th grade I used to fool with her
She put me on with her squad, I got cool with her
She use to say she wanna be a doctor
and couldn't nothing stop her
from getting up that cash
For tuition even if she had to shake that ass
Fucked up; her money ain't accumulate that fast
Lorraine know it's real, ans sex control America
Turn the T.V. on, it's in the open of the regular(right?)
What the freaks in the video for?
Fuck a song, give me a thong and pussy galore

You see, life's about marketing pussy galore
Every time I turn around it's more pussy galore
Nations goin to war for the pussy galore
Either the cash, the raw or the pussy galore
Yo, gang wars? more Pussy galore
From the screen to the record store pussy galore
Every time I turn around it's more pussy galore
Either the cash, the raw or the pussy galore

Yo, desire and lust can make a man kill
Or jump off the bridge cuffed to a muthafuckin' anvil
So it's promoted like that's all ya'll know
Keep a nigga under the spell, you under control
But yo I seen it make people slit they wrists
Weakness, pussy make a spot sing secrets 
But what for, cause sex is the law, law, law
And done been many an empire to rise and fall
From the squares to the players to the pimps and whores,
To big checks that never would have been endorsed
You know, I sit back and just peep things
9 out of 10 it's the same song, only the beat change
So don't be looking at Tariq strange 
When I conduct a little litmus test up in your heat range 
That's when you see me on stage with six
Wicked ass chicks
Fittin' to get crunk with this

You see, life's about marketing and pussy galore
Every time I turn around i smell pussy galore
Corporations goin' to war for the pussy galore
Either the cash, the raw or the pussy galore
Yo, gang wars more ussy galore
From the streets to the record store, pussy galore
Every time I turn around it's more pussy galore
Every time I turn around it's more pussy galore

Yo, fresh cut, with the thick black velour
With the black Luke sneaks
Headin' out for tour
Looking out the limo window up at the billboards
200 miles, She was the only thing I saw
Promoting everything from the liquor, to the nicotine
Cell phones, antihistamine, chicken wing
You gotta show a little skin to get them listening 
For real yo, the world is a sex machine
Full of pretty freaks in designer jeans
That go to extremes to conjure all kinds of schemes
Half the time it ain't even responsibly
Trying to take me someplace I ain't tryna be
GHETTO sin city where the P is free
You catch a bid far worser than a 1 to 3
All up in the after hours on the 2nd floor
For that good thang that keep em comin back for more

It's about market and the pussy galore
Every time I turn around I smell pussy galore
Nations goin to war for the pussy galore
Even the cash, the raw or the pussy galore
Dig it, gang wars, more pussy galore
From the street to the record store, pussy galore
Even the cash, the raw or the pussy galore
More pussy galore, more pussy galore

God showed up

Kvifor seier Forrest at Gud viste seg?
Kvifor handla Lt Dan som om Gud var i stormen?
Kvifor tala Gud til Dan gjennom stormen, og Dan svara?
Kvifor opplevde Dan stormen som om Gud ville "ta han"?
Kvifor ville Dan ha ein "showdown" med Gud?
Kvifor representerte det å vere uredd, ein "showdown"?

Eg har lese i Dale Allisons Silence of Angels. Han seier at hovudårsaka til sekularisering er at menneske ikkje er i kontakt med natur og stillheit, ljos og mørke, storm og fare, husdyr og villdyr, varme og kulde. Stillheit. Undring. Oppleving. Gud. Stillheit.

Eg gjekk på Roholtsfjell i dag. Det var skikkeleg vind på toppen, skikkeleg også. Eg kunne lene meg mot vinden. Eg måtte halde meg fast i varden. Eg kjente meg som Lt Dan.

Sunday, October 26, 2014

It's not true, it's not true, it's not true.

Saturday, October 25, 2014

Refleksjonar om å uttrykke meiningar

Her kjem nokre personlege erfaringar. Eg køyrer på, for eg tykkjer det er fint å dele ting, og eg veit at det finst folk som set pris på skriveria, og eg tek gjerne imot tilbakemeldingar på vegen.

Eg snakka med ein fyr nyleg. Han tok opp eit tema som eg også har tenkt på. Det gjeld språk. Korleis ein kan "devalue" seg sjølv og sine utsegner gjennom språket. Og korleis det faktisk ligg overtydingar og premiss til grunn for dette, og desse gjeld det å evaluere, og revidere. Lat meg forklare ved å ta ein del døme på det eg talar om, for så å setje opp ein alternativ talemåte. Eg set særleg relevante ord i kursiv. Og i klammeform nokre haldningar som kan liggje under talemåtane.

A "Hei, det er meg her. Eg tenkte berre å seie at..."
[Eg vil ikkje bry deg. Eg er ikkje verdt å bry deg. Det eg har på hjarta, er ikkje så viktig. Eg skal la det gå fort over. Eg er ikkje verdt di tid. Ikkje bry deg om meg.]


B "Hei, det er meg her. Eg har noko på hjarta."
[Eg er viktig. Det eg har på hjarta, er viktig. Eg kan ta opp rom i ditt liv. Etc.]

A "Vel, eg truuur kanskje at..."
[Eg kan ta feil. Mi refleksjonsevne, eller det arbeidet som ligg til grunn for mine overtydingar, er ikkje verdt så mykje. Eg må vere forsiktig, for tenk om eg faktisk tek feil, og får kritikk??]


B "Ok. Mi meining er at:"
[Eg stolar på mi eiga vurderingsevne. Det er god sjanse for at eg har rett. Og eg tenker å seie kva eg meiner. Kanskje blir det ein konfrontasjon, men det er av det gode. Eg kan takle det, og vi kjem nærare sanninga.]

A "Det er ikkje akkurat så lett å takle det, liksom."
[Minimering av problemet ein har, og korleis ein sjølv har det. Og eg set ikkje ord på tinga slik som dei er. Og mi ordsetjing av problemet setjast ikkje fram med overtyding, sidan eg føyer til "liksom." Det er ein slags "hedging" av mi utsegn, og meg sjølv. Den eg snakkar med, får ikkje kontakt like inn i hjarta mitt.]


B "Eg har problem med å takle det."
[Sånn er det. Eg føler det sånn, og mi kjensle er alltid sann, for meg. Mine kjensler er ikkje farlege å ta fram. Andre vil takle det. Og eg kan gje meg sjølv rom i andres liv.]

A "Jajo, det var ikkje heilt bra, det eg sa der."
[Som om det eg sa, var "nesten bra". Men det var neppe bra, så dette er også ei minimering av problemet. Dvs. å ikkje setje ord på fenomenet slik det var. Kvifor? Fordi det kan innebere ein sår sjølvkritikk, og ein gjer seg sårbar overfor meir kritikk frå den andre: "Ja, du har rett. Det du sa, var stygt, og du skulle ikkje sagt det!"]


B "Du har rett. Det var dårleg gjort av meg å seie det til deg. Eg beklager."

[Ei sannferdig evaluering av situasjonen, og ein tek på seg ansvar og skuld. Vel å merke dersom ein faktisk meiner at ein har sagt noko gale. Men har ein det, bør ein vere integrert i personlegdom og samvit, og ha motet til å kalle tinga ved sitt rette namn.]

A "Det kan vere at eg har feil. Ta dette med ei klype salt. Ver kritisk. Eg vil berre seie at..."
[Dette har eg sagt mykje på bloggen. Og nokre av tinga er ok å seie, stundom. Men, eg har tenkt: Dersom det finst "rett/gale"-svar på alle ting, og dersom det er livsfarleg å gjere ei tabbe ved å seie noko gale, og dersom ein kritiserer eit svært godt grunngjeve paradigme som betyr mykje for mange folk, så kan denne strategien ha mykje for seg.

Problemet er det er ganske få ting det finst clear-cut "rett/gale"-svar på. Det veit einkvar som driv med forskning! Du kan alltid setje ein konklusjon i ein ny kunnskapskontekst, og konklusjonen vil bli nyansert. Du kan alltid stille nye spørsmål, og få til dels nye svar. Du kan alltid undersøke korleis ein gjeven konklusjon påverkast av sin sosiale/kulturelle/tidsmessige horisont, og korleis det er veldig komplekst å vurdere konklusjonen i ljos av vår horisont. "Fallibilitet" og "kontingens" er ein ibuande del av å vere menneske - ingen av oss har, eller kan nå "God's eye view." Slik er det jamvel for både Bibelen, Guds openberring, og Jesus, og det i veldig sterk grad også!

Eg prøvar ikkje å seie at eg er ein relativist. Men eg prøvar verkeleg å seie at fundamentalisme er "ruled out of court" i moderniteten. Faktisk er fundamentalismen eit rigid svar på modernitetens vanskar på det epistemologiske området. Apropos. Sjå siste post av Feser. Han skriv om Vatikanets siste samlivsrapport. Og Feser er rå han lever i premoderniteten. Han er ikkje klar over den enorme kompleksiteten i brytninga mellom openberring, filosofi og naturvitskap. Han er mest berre oppteken av brytninga mellom die-hard ateisme og (neo-)thomistisk metafysikk.

Feser er rågod på det han kan. Men når hans tenking setjast i vidare perspektiv, blir tenkinga ein god porsjon relativisert. (Magisteriet og katekisma har ikkje alltid rett, Bibelen - inkludert Jesus - har ofte feil, hans filosofi er ikkje tidlaus og uangripeleg, men kan utsetjast for mange kritiske refleksjonar etc.)

Så ja! Eg trur ein kan nærme seg sanninga, ved å undersøke så mykje som mogleg av relevante data, og setje dette i koherent samanheng. Eg trur også, som Gerald O Collins fint understrekar, at sanninga har mange sider - teoretiske, praktiske, moralske. Så ein kan finne sanninga ved meditasjon og kjærleiksopplevingar og gudstenesteopplevingar, til dømes, ikkje berre ved filosofi. Men ja - ein kan alltid gå djupare. Einkvar konklusjon er prinsipielt reviderbar, i ljos av nye data og nye hypotesedanningar. Tenk på Jesus, kor enormt annleis biletet av han har vorte, i moderniteten, i ljos av moderne forskning!

Difor må ein freiste å lyde sanning, men "it goes without saying" at refleksjonane er førebels, og kan reviderast, og er opne for kritikk. Og konklusjonane er uansett ikkje "100% gale" eller "100% korrekte". Det er ein ganske feil måte å tenke på. Ting er langt meir komplekse og graduelle. Så ja. Ein kan seie: "Dette meiner eg!" med frimod. Og så må ein berre rekne med å få innsikt av andre som opponerer, og som har sett ting som ikkje du har...i alle fall dersom dei har tenkt gjennom ting, og ikkje berre vasar. Så altså:

B: "Dette meiner eg, dette er mi overtyding. Men eg vil gjerne høyre dykkar innspel!"

[Stundom kan det naturlegvis vere på sin plass å markere kor viss ein er på noko. "Eg er ganske usikker på dette," eller, "Dette er faktisk rimeleg godt overtydd om, og eg har arbeidd grundig med denne tematikken", eller, "Det skal svært mykje til før eg reviderer denne konklusjonen," eller, "Her er eg nesten clueless, men eg kan då gje ein educated guess," eller, "Dette er min konklusjon på det noverande tidspunkt, men eg har ikkje sett meg skikkeleg inn i fagfeltet, så eg reknar med at det vil bli mange revisjonar framover."

Men då er det viktig at det er integritet! At det er samanheng mellom det ein trur, og det ein seier. Og, at ein har inneforstått dei epistemologiske betraktningane eg gav ovanfor, ikkje sant. Ein treng ikkje heile vegen å seie: "Ja, det kaaan jo hende at eg tek feil..." Men merk at evangelikalismen, i alle fall for ein stor del, manglar audmjuke på desse tinga. Apologetikk er kjempefint, det. Men, i einkvar kyrkjelyd, og i einkvar teologi, må ein vere kritisk, i alle fall dersom ein er teologisk interessert. Det var mykje det som førte meg ut i min misery som ung. At ingen var kritiske, nesten, og at det å ha ei kritisk haldning tvert imot vart STERKT åtvara mot, gong på gong. Så vel. Eg skjønar at dette er spenningsfulle greier. Samfunnet pressar på oss kristne, og ein må "halde rekkene", føler ein. Men, sanninga må respekterast også. I det minste må det vere rom for å snakke ope om ting, også kritiske ting.

Ja, det var nokre refleksjonar. K Isachsen reflekterer ein stad over uttrykket "for å vere ærleg," også. "For å vere ærleg, så var eg ganske sjokkert." Ok, betyr dette at eg vanlegvis er uærleg? Hm. Kanskje ikkje, kanskje det berre betyr at ein vanlegvis ikkje seier så mykje om kva ein føler. Men bør det ikkje vere eit ideal at ein er ærleg om kva ein føler, så ein rett og slett berre seier: "Eg vart ganske sjokkert"?

Eit anna tema som er interessant i denne samanhengen, er slikt som kva ein seier når ein blir om si meining om personar, klesdrakter, invitasjonar etc. "Den hårfrisyra der, den kledde deg ikkje i det heile teke." "Takk for invitasjon til fest. Men eg har ikkje lyst til å kome, sidan eg ikkje trivast så godt med dei folka som kjem." Uh. Hehe. Kanskje litt meir "discretion" her. For eit veldig interessant døme, sjå filmen Rush, om Niki Lauda, og måten han alltid seier det han meiner. Det er også ein måte å vere på, eg trur ikkje vi kan seie at han gjer feil. Men han sårar stundom folk.

Jaja, berre nokre refleksjonar. 

Nei, eg meiner:

Dette er viktige ting, og eg arbeider med dei i ein prosess, og eg trur at for fleire enn meg er refleksjonane ovanfor verdt å lese, og tenke over. Og eg tek gjerne imot tilbakemeldingar.

Friday, October 24, 2014

George Harrison om behovet for erfaring

Dale Allison har også skrive ei god bok om Harrison, som eg enno ikkje har lese. Her er ein blurb

Harrison was the pioneer in making mainstream rock a vehicle for religious convictions. In this respect, he is a forerunner of bands such as U2 and Creed. People often criticized him for being preachy or didactic. Reviewers over the years exhibited either an anxious disinclination to say much about his evangelistic lyrics or showed a condescending tendency to dismiss them. His devotional language was not their language. They regularly thought him sanctimonious and full of irrelevant religious platitudes. Allison's book views Harrison's religious bent as his most interesting trait. Harrison should be admired for having something distinctive to say, and for saying it while knowing that many would not understand and that others who might understand might not be sympathetic. He had the courage of his convictions, to sing to the public what he sang to himself in his heart. Allison traces Harrison's religious pilgrimage from Liverpool Roman Catholicism to a brand of philosophical Hinduism. He sorts through Harrison's musical corpus--through its mixed bag of fragmentary feelings, religious poetry, secular love songs, perceptions of the world, and anxieties about life--to interpret what matters most to Harrison. In short, this is a book about Harrison's religious sentiments as they surface in his songs.


Det er for øvrig fascinerande at det innanfor katolsk teologi finst mykje dialog mellom kristendom og austlege religionar, spes. med tanke på meditasjon, teknikkar, kroppspositurar, visdom, prinsipp etc. Hughes skriv om dette også. Interessant nok såg G Harrison også sin austlege posisjon som ein "inklusivistisk" posisjon, dvs. at han ikkje sjølv meinte at han hadde teke eit oppgjer med sin barndoms kristne tru. Vel, om han er innanfor eller utanfor ortodoksi, vel. Men interessant er det. Netflix har ein dokumentar, Living in the material world (Scorcese, 8,1). Verdt å sjå.

Thursday, October 23, 2014

God nok?

Skam er ein issue for meg som eg arbeider med. Men det er godt å vere vaksen og ha perspektiv, og vite korleis ein skal gripe an problemstillingane. Og ting er mykje betre no enn før (ville det vore skamfullt å gje inntrykket av at dei ikkje var det?) Skam er å ikkje vere nøgd med - eller i verste fall å hate - den ein er som menneske, som person. Det dreier seg om identitet, ikkje (berre) ting ein har gjort eller sagt. Og det dreier seg om å ha ideal - sterke eller svake - om at ein bør vere noko ganske anna enn det ein er. Dersom ikkje, er ein mislukka, syndig, uakseptabel, ikkje til å bli lika, ikkje til å bli elska etc.

Eg har ei fin bok, dvs. har fleire, men no tenker eg på ei, som handlar om skam. Der, i eit kapittel, står det om grunnleggjande "fundament" som må vere på plass i personlegdomen for at ting skal vere sunne. Det er slikt som ein finn hjå sunne born, ting som kjem naturleg! Men det er også naturleg at det er mykje uvisse og skam i ungdomstida, når ein er usikker på seg sjølv og samanliknar seg ganske intenst med andre, og er i utvikling etc. I boka mi står det så om fundamenta. Det som er interessant når eg les om desse fundamenta, er at eg instinktivt reagerer på dei. Dvs. det kjem opp idear om at desse er teologisk problematiske, og ikkje er tilrådelege å ta til seg som menneske. Dei er "soft", liksom, "wishy-washy". Lat oss sjå på nokre av dei:

Eg er god.

Eg er god nok.

Eg likar meg sjølv.

Eg er til å like.

Eg er elsk-verdig, i meg sjølv.

Er eg god, slik eg er? Kva betyr det å seie noko slikt? God. Bra! Eg er bra. Av bra kvalitet. Noko verdifullt. Moralsk god. Med ein natur med evne til moralsk refleksjon og moralsk godleik. Dyktig. Med utrulege evner til kreativitet, innsats, tenkning, aktivitet. "Han såg at det var godt." Skaparverket er godt. Det er noko som Gud ynskjer, noko som reflekterer Gud. Eit spørsmål her, er korleis dette samsvarer med pietistisk kristendom. Eg trur dette vanskeleg kan samsvare med den historiske pietismens vekt på menneskets synd og forderv. Eller kva meiner de? Eg tvilar på det, altså. Katolsk kristendom tenker i kategoriane natur og nåde. Der er det meir rom for å seie at mennesket i seg sjølv er godt, jamvel om naturen er fallen. I alle fall er dette eit tema som treng gjennomtenking. B Okkenhaug har skrive ei god bok om det.

Eg er god nok? Kan ein seie det? Er det teologisk akseptabelt? Kva betyr det eigentleg å seie noko slikt? Igjen ei veldig spennande brytning mellom sunn mentalhygiene og min kristendomsbakgrunn. Å seie at "eg er god nok, slik eg er," vart sterkt uglesett der. Det tvert motsette vart derimot ofte, ofte, eg meiner OFTE understreka: Vi er ikkje bra nok, slik vi er. Tvert imot: Vi er djupt syndige, skuldige, og fortener dom og straff, men takk Jesus at du døydde etc. etc. Men går det likevel an å seie at "eg er god nok", utan dermed å kaste vrak på evangeliet? Går det ikkje an å tale på ulike nivå her, liksom? At det går an å vere nøgd med seg sjølv, som menneske, som den ein er? Utan dermed å forkaste at, jo, ein har alltid noko å strekke seg etter, og at ein ber mørket i seg sjølv. Kan eg som menneske kvile i å vere god nok - og ikkje berre fordi Jesus døydde for meg, men også fordi eg sjølv, "inherently" er god nok for både Gud og menneske?

Eg kunne halde fram her. Men igjen, dette er verkeleg eit stort og viktig felt for den kristendomen eg vaks opp med, dvs. konservativ evangelikalisme. M Winell skriv mykje godt om dette, at denne typen kristendom (og her er det også ein del røter både i Bibel og kristen tradisjon) kan ha ein tendens til å nedvurdere eller jamvel neglisjere individet med dets eigne evner, og tilskrive alt godt til Gud, men alt syndig og vondt til mennesket. Men det finst andre måtar å konseptualisere dette her på, som kan fasthalde at Gud er alle gode tings gjevar, og at mennesket ber det vonde med seg, samstundes som ein seier at mennesket har evne til det gode, og jamvel er godt i seg sjølv. Og, at vi kan gle Gud med vår kropp, våre gjerningar, våre tankar etc.

For øvrig er skam interessant. Det skaper spenning, og avstand. Til ein sjølv, til andre menneske, til Gud. Og det gjeld både kropp og sjel. Glover skriv ein del om sex, til dømes. Eit veldig interessant kapittel er det. Om korleis skam kan bli eit slags usynleg hinder som hindrar partnarane i å verkeleg opne seg opp for kvarandre, både fysisk og psykisk. Og om korleis sex ikkje fungerer godt som ein slags "quick fix" for å løyse skamtematikk. Tvert imot insisterer han på at dette med å ha eit sunt og godt sjølvbilete er essensielt for å kunne ha det han omtalar som "god sex".

Denne er apposite.

Og eg vil nemne ei setning til, nemleg denne:

"Eg har trua på meg sjølv!"

Dette er også ein typisk "uglesett" setning i min tradisjon, for det finst ein god del tekstar i Bibelen som talar om å ikkje feste lit til mennesket, men til Gud etc., og så kan dette bli teke på usunt vis. Tenk på nokre av mine mot-respondentar på VD nyleg: "Du stolar på ditt eige vett, Hallvard, og det åtvarer Bibelen imot mange gonger!" Men det ER viktig å ha masse tru på seg sjølv! Glover skriv til dømes: Du som mann, når du møter ein vanskeleg situasjon, så kan du tenke slik: "No matter what comes, I can handle it. I can handle it." Altså: Ein må ha trua på seg sjølv. Og han seier: Om du møter ein vanskeleg situasjon, så tenk: "What would a healthy male do in this kind of situation? And then you go ahead and do it." Men det krev at ein trur på seg sjølv. Ikkje til forkleinelse til å tru på Gud...eller, jo, stundom det, faktisk. Eg trur ikkje at ein kan ta bibeltekstar om å stole på Gud, heilt ukritisk. Bibelen talar ikkje udiskutabel sanning i alle sine vers. Men likevel: Ja, lev med Gud. Ja, anerkjenn han som Skapar. Og samstundes: Anerkjenn at eg som menneske har masse gode evner og verkeleg kan "deal with things".

Som DENNE songen.

Ein kan vel jamvel spele på mange teologiske ressursar som seier at Gud har trua på oss, også. Vi er hans skapningar, jfr. Luthers forklaring til fyrste trusartikkel. Og vi er forvaltarar. Og er åpenbart rikt utrusta.

Wednesday, October 22, 2014

De må lytte til tekstane her, dei er ganske fascinerande.

Tuesday, October 21, 2014


Eg tenker på stress. Har opplevd noko interessant. Då eg var barn, var eg rimeleg normal. Veldig aktiv, veldig sosial, veldig merksam. Hadde det gøy. Full rulle. Ganske samvitsfull også. Det var mykje det som gjekk skeis. "It's no secret that a conscience can sometimes be a pest." (U2) Så det vart ein "downward spiral" (NIN, om de tek referansane, skjønar de kva djupare tankar eg har med dei) med brytninga mellom samvit og realisme. Eg tenker på dette. Dei siste 15 åra har vore konstant tenkning, konstant tenkning. Og konstant spenning. Og konstant nedstemte kjensler. Konstant tenkning. Konstant lesing. Eg har ikkje vore i kontakt med mitt indre, det har vore for svart. Men eg kom då gjennom dei åra, med mange gode minne og venskap, og utdanning, og godt forhold til familien min.

Men det skjer verkeleg masse interessant når eg no har fått overtaket på heile fundamentalismen, og kan byrje å verkeleg forstå kven eg sjølv er, og kome i kontakt med meg sjølv og min natur. Éi frukt av det er at eg søv betre. Eg har ikkje sove gjennom ei heil natt, nær sagt, dei siste 15 åra. Tenk på det. Har sove lett, og vakna fleire gonger kvar bidige natt, og vore følsom for lyd og lys. Og stresset HAR fått konkrete psykosomatiske utslag hjå meg. Samanbrotet i fjor haust var eit vendepunkt. Eg forstod kor lite kontakt eg hadde med meg sjølv, og kor usunt dette var. ...og kor djupt mitt livssyn var investert i denne situasjonen.

Stress og spenning er ikkje bra for helsa. Guruen Hughes SJ visste naturlegvis om desse tinga: Han skriv konkret i boka si om korleis mange helseplager (han nemner fleire) har bakgrunn i, og samanheng med, problem med Gud. Dvs. korleis Gud og kristen tru er samanvevd inn i liv og sjølvbilete.  Det som no skjer, er at eg søv betre. Har heldigvis gått gradvis betre gjennom dei siste ti-femten åra. Men også konkrete framsteg. Både - heilt konkret, og tidfesta - etter å ha lese boka til James Kugel (takk Gud, takk Kugel).

Er ikkje det rart - og utruleg signifikant? At sanning kan gjere helsa betre? Derav skjønar eg veldig godt behovet for åndeleg veiledning - ikkje berre sånn kjenslebasert, men kombinasjonen av både intellektuell kunnskap og det kjenslemessige. Andeleg veiledning utan breie, informerte perspektiv, både kunnskapsmessig og livserfaringsmessig, kan bli snever, og ikkje i stand til å hjelpe - eller jamvel vere til skade.

Og Kugels bok er berre eit høgdepunkt i ein "drudge" gjennom ein heil haug med bøker. Ei vandring der NLM ikkje gav meg særleg hjelp, men derimot arbeidde imot meg, og det er ei årsak til at deira teologi ikkje bør halde fram. NLM må arbeide for å konfrontere og integrere kritikken, og opne seg opp for: Sanning. Fundamentalisme har verkeleg heilt konkrete "health hazards". Men, mange der gjer sitt beste, så vi får hjelpe kvarandre. Men ja: Eg kan seie at ein ikkje kjem utanom faktisk kritikk av bibeltekstar og gudsbilete i Bibelen. Bibelsynet må reviderast, uansett kor mykje lekfolka og leiarane kjem til å rope høgt om at ein er liberal, anti-kristeleg, sekulær, hovmodig etc. etc.

Og vidare: Eg søv betre - overraskande for meg - heilt konkret, etter å ha lese boka til Glover, og ved å arbeide aktivt for å akseptere mitt indre som eg er, og leve det ut. Han skriv verkeleg mykje om det. Aksepter deg sjølv som du er, som mann, og lik deg sjølv som du er, og gje deg sjølv og dine behov prioritet. Aaaaa - MEN! Eg arbeider med det, og tek steg for steg. Igjen: Dette står i spenning til ein fundamentalistisk appropriasjon av bibeltekstar. Integrasjonen må vere meir fleksibel og nyansert, meir open for menneskelege erfaringar, ikkje berre slik vi lærte på bibelsynskurset i M1, at visse formaningar og bod er tidlause og gjeld uavkorta uansett.

Spenningane i kroppen min blir betrakteleg minska, overraskande nok. Ei side ved dette er naturlegvis at eg som person har ein "sensitive streak" - men ikkje sensitive. Det har vorte forsterka - og fastsementert - av min ungdoms fundamentalisme, og presset ved å etterleve dette, intenst og sterkt. Det sit i både kropp og hovud. Og når eg arbeider aktivt for å skape samsvare mellom det indre og det ytre, og å vere i kontakt med meg sjølv, og la naturen "have its way", så kjenner eg heller ikkje det behovet for intenst å lese teologi.

Ei anna interessant side ved dette, er kor stor rolle seksualitet spelar i dette her, altså. Dvs. at ei skamkjensle - ei kjensle av å ikkje vere bra nok, av å ikkje strekke til etc. - kan skape frykt for å bli "found out". Men samstundes har ein seksuelle begjær etter nettopp å vere intim, og bli "found out". Dermed oppstår ei spenning, der kroppen og sinnet kan gje merkelege utslag for å "beskytte meg sjølv" frå at nærleik kan oppstå. Utslag knytt til kroppsreaksjonar, vanskelege kjensler, intellektuell teologisk tenkning. Mykje mindre av dette no, heldigvis. Det er berre at eg no, når eg ser ting klarare, kan forstå kva det er som har skjedd i livet mitt.

Veldig interessant, dette her. Det viser at Grosz' psykoanalytiske hypotesar verkeleg har mykje for seg. Når ein endrar ved eitt livsområde der ting ikkje er på stell, kan det ha skjulte, men direkte, samanhengar til andre livsområde. Og mennesketsinnet kan ha veldig sofistikerte måtar å ordne i desse tinga på, i det ganske umedvite! Utruleg interessant er det. Derav, igjen, det seriøse behovet for integrasjon av seriøs teologi, seriøs åndeleg veiledning, seriøs medisin. For vi som menneske er einskaplege, og ikkje "compartmentalized".

Ja. Eg tek dag for dag, og freistar å finne ein veg i livet mitt. Eg er på veg. Kven veit kva som skjer rundt neste sving. Men ting er betre, mykje betre, takk Gud.

Monday, October 20, 2014

19 s i treeiningstida, 1 Mos 1

Her er preika for i går. Kyrkja var nær sagt full, det var to dåp, barnekor, konfirmantpresentasjon, oppmøte frå NKS-kvinner, og og generelt god stemning. Eg fekk gode tilbakemeldingar på preika, og det var også hyggeleg. Eg freista å tale om ting som er viktige for meg sjølv, og det resonnerte med folk. Så kan ein også diskutere teologien, som alltid. Uansett: 

"Vann forandrer alt"

I dag for eit år sidan låg eg i senga og var ganske sjuk. Eg hadde ein slags lungebetennelse. Då fekk eg eit bilete inne i hjarta mitt, ein slags lengsel. Eg tenkte at eg måtte meir ut i naturen, stresse mindre, ha det mindre hektisk. Så i det siste året har eg byrja å drive meir med friluftsliv. Sånn å vere ute i skogen, fiske, tenne bål, gå på tur, overnatte. 

Eg har, som ein god vrådøl, alltid lika godt å gå i fjellet. Men no fann eg ut at eg måtte kjøpe meg eit skikkeleg telt. Så det gjorde eg, og ein dag tok eg med meg teltet og stormkjøkenet ut for å teste dei ut. Eg gjekk opp mot Roholdtsfjell og fann meg ein fin stad med utsikt og slo opp teltet, og så skulle eg til å lage noko mat.

Men i det eg tok fram stormkjøkenet og maten, slo det meg: Det er ikkje noko vatn her, verken ei tjønn eller ein bekk. Men eg treng jo vatn. Eg treng vatn til å drikke når eg er tørst - og eg treng det til å koke suppa mi - og eg treng det til å skylje og vaske stormkjøkenet etterpå - eg treng det til å vaske meg. Det var ei nybyrjar-tabbe eg hadde gjort, og eg lærte noko essensielt: Vatn - og store mengder av det - er essensielt for oss menneske i vårt daglege liv. Det er sant, som Kirkens Nødhjelp seier i slagordet til sin TV-aksjon: Vatn forandrar alt.

Takkofferet i dag går til kyrkjelydsarbeidet, mellom anna til salmebøker, og vi skal ha takkoffer til Kirkens Nødhjelp her i Vrådal på jolaftan. [Eg gjekk litt inn på årsakene til dette]. Men det kjem bøsseberarar rundt i husa våre i dag for samle inn pengar til nettopp reint vatn for dei mange menneska som manglar dette. Og no skal vi gjere eit eksperiment. Eg har fått hjelp av ein konfirmant, og han skal ta denne bøtta, og gå ned til Vråvatn og hente vatn medan vi ventar.

[Hente vatn...stille i kyrkja]

Stian gjekk og henta vatn til oss, og det tok nokre minutt. Det var litt keisamt å vente, kanskje. Men rundt om i verda er det så mange som ein milliard menneske som må gå og hente vatn i bøtte slik, kvar dag. Mange unge jenter må gjere den jobben, og dei må gå fleire kilometer. Mange av dei kan difor ikkje gå på skule, og det er ikkje uvanleg å få helseproblem av det. Og mange stader kan vatnet vere skittent og ureint. Kirkens Nødhjelp fortel at 2,2 millionar menneske døyr årleg av mage- og tarmsjukdomar som fylgje av ureint vatn. I slumområde i store byar må ein ofte kjøpe vatn til dyre prisar, og dei fattigaste har ikkje råd til reint vatn.

Så de skjønar kva eg meiner: Kirkens Nødhjelp sin aksjon er veldig god å støtte: Her gjev vi pengar til ein organisasjon med lang fartstid, som også er velkjent for å drive på ansvarleg vis, slik at menneske verkeleg får hjelp. For den som trur på Gud, og trur at Gud er kjærleik, og at han elskar oss menneske, så er det lett å slutte til at det verkeleg er Guds vilje at desse menneska får god tilgang til reint vatn. Og det er ei oppgåve som vi kan bidra til. Eg såg nyleg ei forelesning av Bill Gates, grunnleggjaren av Microsoft, ved Harvard University. Han fortalte at det tok han mange år etter studia før han skjøna at millionar av menneske døyr kvart år, fordi marknad og stat ikkje bryr seg om å hjelpe dei. No har han gjeve bort størsteparten av formua si, for å avhjelpe sjukdomar som malaria og AIDS. 

[Eg veit at eg ikkje er den frommaste her. Jesus åtvarar mot hykleri. Ok. Men eg seier det eg har sagt ovanfor, likevel. Vi får prøve å hjelpe kvarandre å gjere det rette. Men tenk på to ting i videoen: Gates skaper begeistring: Folk opplever det som godt å tenke på å gjere det gode for å hjelpe folk. Og: Gates er prega av kristen tradisjon, han siterer jamvel Bibelen, som MOR HANS har lært han. Det mor hans gjorde i oppsedinga, bar frukt via verdens rikaste mann. Men den videoen over er ganske rå, altså. Gates veit at han talar til verdas mektigaste og smartaste folk. Og han køyrer på, med ein bodskap om ansvar, nestekjærleik og humanitet. Jfr. særleg avslutninga hans.]

Vatn forandrar alt, seier Kirkens Nødhjelp. Det var det eg også opplevde då eg var ute og campa. Vatn betyr mykje for oss menneske. Difor er det ikkje så rart at vatn også nemnast ofte i Bibelen. Det vert bruka som bilete og symbol for viktige sider av livet. I salmane står det for eksempel om kor godt det er å drikke vatn når ein er tørst. Og så brukast tørsten som eit bilete på lengsel etter Gud. "Som ein tørstande hjort lengtar etter vatn, lengtar eg etter deg, min Gud", står det i salmane. For salmisten var det noko trygt og godt å vende seg til Gud, noko som gav han håp for framtida.

Det er ikkje alltid så opplagt at vi kjenner det på same måten - at Gud er noko ein lengtar etter. Det veit eg sjølv, frå eiga erfaring. Men det er ei øving som eigentleg er interessant å gjennomføre for alle menneske, jamvel dei som ikkje er kristne: Kva tenker du på når eg talar om Gud? Kva bilete får du opp? Og viktigare: Kva kjensler er det som oppstår inne i deg? Er dei gode og trygge? Eller kanskje angst og frykt? Er Gud som friskt vatn for deg? Eller kanskje du tykkjer vatnet luktar vondt? Kanskje du er redd for at det er giftig, og at det vil skade deg?

Eit nytt spørsmål: Korleis lengtar eg etter at Gud skal vere, dersom eg sjølv fekk bestemme? Kan det tenkast at Gud vil fortelje deg noko, gjennom dine lengslar etter Gud? Det er ein slik prosess som kallast åndeleg veiledning, når ein gjer det saman med ein vis person som trur på Gud. Ved å gå inn i ein slik prosess, kan ein få hjelp til å drikke vatnet, så å seie, og å kome nærare Gud.

Vi kan bruke vatnet til å drikke oss utørste. Men vi kan også bruke vatnet til å bade i, og vaske oss. Vi blir kvitt skitt og sveitte og salt på kroppen, og vi får slengt oss rundt og bruka kroppen. [Eg viste ved å vaske hendene mine i vatn, slik eg drakk vatn ovanfor. Resten av avsnittet hoppa eg over. Det vart for dårleg tid, og for mange trådar] Eller vi kan dusje og vaske oss på badet om morgonen. Ein gong tok Jesus jamvel vatn i eit vaskefat og vaska dei skitne føtene til læresveinane sine. Han sa: Slik eg vaskar føtene dykkar, og tener dykk, slik må også de vaske føtene til kvarandre, og tene kvarandre. Slik eg har elska dykk, slik skal også de elske kvarandre. Slik viste Jesus sin kjærleik med å vaske føtene.

Men Bibelen talar også om ein annan måte å bli vaska med vatn på, og det har vi faktisk sett i gudstenesta i dag: Då vesle Frigg og Eira vart døypte i dag, vart dei vaska reine. Dei fekk tilgjeving av Gud, og dei vart Guds born, og dei vart med i den kristne kyrkja. Det er rart å tenke på, men slik trur vi. Vi ber fram det vakraste og mest dyrebare og mest sårbare vi har, dei små borna våre. Vi ber dei fram for kyrkjelyden, og fram for Gud. Og Gud kan bruke det heilage vatnet som eit symbol og som eit middel for at dei små borna skal få kome til han i dåpen.

Sidan dåpsvatnet er heilagt vatn, så er det mange som likar å kjenne på dåpsvatnet og teikne seg med krossmerket, for å minne om at dei er døypte, og er Guds barn. Det gjer eg også som prest av og til [eg viste på ein konfirmant, som kom ned til døypefonten]: Eg dyppar fingrane i heilagt vatn og teiknar krossmerket på panna, for å gje ei velsigning i Guds namn. Og i mange kyrkjer er det vanleg å gjere noko av det same på påskedag. Då feirar ein Jesu oppstode frå dei døde, og samstundes sprutar ein dåpsvatn utover kyrkjelyden for å minne om at vi er Guds barn og har håp om evig liv.

Slik er det - vi lever i Guds skaparverk, og her er vatnet viktig for oss, både for det som har med kroppen å gjere og det som har med Gud å gjere.

Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som var og er og vere skal, éin sann Gud frå æve og til æve. Amen.