Sunday, April 20, 2014

"Wisdom! Let us attend!" : Å setje grenser


As a Christian, I continually struggled with feeling depressed from being a doormat, and being nice because it was "part of the abundant Christian life." Everyone spoke about Christianity as being a joyful, full life that I would love and never want to return to the secular world. 
Then why did I feel so miserable? Why did the secular world seem so appealing, where I could be as nasty and selfish as I wanted to? 
The answer was in "Boundaries". [Boka er også gjeve ut på Lunde forlag! Way2go, Lunde!] As I read the book, I could identify with something in every chapter. I'm the type of person who will let everyone else step all over me to keep themselves happy. As long as I didn't raise a ruckus, and the peace was kept, everything was okay, right? WRONG! 
Inside I was always seething with anger, and I was livid with the fact that I had to continually step out of the way for everyone else while they ran right over me. Through reading this book, I realized that it's OK to set boundaries in all interactions; in fact, I now believe that it would be wrong NOT to set boundaries in things. Slowly but surely, with the help from this book's message, I've been setting boundaries for a happier life that's filled with more peace, joy, and abundance than ever.






Preike, påskedag, Luk 24,1-9





Eg har drive og lese i ei bok om andeleg rettleiing. [James Martin, Jesuit guide to (almost) everything]. Eit viktig tema i boka er korleis ein kan leite etter Guds fotspor i livet sitt. Korleis kan ein så å seie "finne" Gud? Ei viktig overtyding i boka er at dersom vi opplever at Gud ikkje er nær, så er det ikkje så mykje fordi han faktisk har trekt seg bort, men like gjerne fordi vi ikkje ser etter han, eller ikkje heilt veit korleis vi skal sjå etter han.


Forfattaren av boka seier at dersom vi er merksame, og går på leit etter Gud, så vil han la seg finne - og det på mange uventa måtar og stader. Det skal eg kome litt attende til mot slutten av preika. I alle fall: Forfattaren seier: Ut frå bibelmaterialet [interessant nok!], kyrkjas tradisjonar, og våre eigne erfaringar, kan vi kanskje gje Gud det fylgjande namnet: "The God of surprises" - Gud som overraskar.


Nokre som hadde fått oppleve Gud på ein overraskande måte, var kvinnene som var i Jesu fylgje. Jesus hadde vist dei djup respekt mot dei og bruka tid med dei. Han hadde forsvara dei, tilgjeve dei og lækt dei. Og dei hadde fått vere med i læresveinflokken og fylgje han. [Jfr. Kenneth Baileys artikkel om Jesus og kvinnene i Jesus through middle eastern eyes].

Kvinnene i Jesu fylgje, på si side, svara med kjærleik slik dei kunne. Fleire av dei selte alt dei eigde og dela alt med Jesus og læresveinflokken. Jesu gjerning kunne rett og slett neppe vore mogleg utan desse praktiske kjærleiksgjerningane frå kvinnene i hans fylgje. Og i dagens preiketekst er det desse kvinnene som er i sentrum. Vi høyrer at dei kjem til grava med angande olje, salve og krydder. I sorga vil dei vise sin kjærleik imot Jesus.


Deira håp var knuste, og med tanke på Jesu brutale og ganske raske død, må dei også ha vore ganske sjokkerte. Ein vegg var riven ut av huset deira. Dei kunne ikkje forstå korleis Jesus frivillig ville la seg sjølv drepe, utan å gjere motstand. [Ein kan eigentleg forstå sjokket, når ein tenker seg om, og lever seg inn i situasjonen]. No hadde dei ingen annan stad å gå enn til grava. Dei heldt fast ved den fromleiken, den gåvmilde ånda og den truskapen som dei - framfor alle - hadde vist imot Jesus gjennom hans teneste.


Og dog - fromme som dei var, så var det noko fundamentalt gale med både handlingane og haldningane deira denne morgonen. Deira handlingar var på ein måte førebiletlege, men likevel på same tid feilslåtte - ein misforstått spiritualitet, kunne vi seie. Kva var det dei gjorde gale? Det er litt banalt å seie det slik, kanskje. Men: Dei hadde ikkje teke med i rekninga at Gud er ein Gud for overraskingar.


Sagt meir konkret: Jesus hadde allereie stått opp, han var ikkje lenger død, han var ikkje lenger i grava. Men kvinnene oppførte seg som om Jesus var død og gravlagt, som om sorg og gråt og liksalving var dei rette haldningar og handlingar, som om det ikkje fanst håp for morgondagen.


Det verdt å reflektere over dette. Som eg straks skal kome attende til, bebreidar faktisk englane i dagens preiketekst kvinnene. "Kvifor leitar de etter den levande mellom dei døde?" Det er ei mild bebreiding, for kvinnene var i sorg, og dei ville det beste, og dei gjorde ein god ting. Men ei bebreiding er det faktisk like fullt. Slik les vi seinare i kapittelet at også Jesus bebreidar Emmaus-vandrarane, men den gongen langt sterkare: "Så seine de er til å skjøne Skriftene, og til å skjøne Guds plan for sin Messias!"


Kvinnene og læresveinane var velmeinande. Men det var noko gale i måten dei handla på. La meg trekke ein litt dramatisk parallell til vår tid. For nokre år sidan las eg ei bok om framveksten av moderne ateisme, moderne gudsfornekting, i Europa. Boka drøfta mange ulike ting - endra verdsbilete ved framveksten av moderne naturvitskap, religionskritikk og gudskritikk hjå Feuerbach, Voltaire, Marx, Freud og Comte. [Boka er McGraths Twilight of atheism. Ei god bok, men ikkje heilt topp. Skal ein ha det, bør ein heller gå til Michael Buckley, til dømes. Eller Feser, naturlegvis].


Men boka peika også på ei viktig side i ordinære menneskeliv, som måtte vere på plass før ateismen verkeleg fekk fotfeste. Det var endringa av haldningar i møte med Gud. Ikkje berre byrja ein å tvile på Gud. Tvil er det mykje av også i Bibelen og Kyrkjas historie. Tvil som behandlast rett kan vere eit godt og nødvendig utgangspunkt for å få ei djupare tru og eit djupare gudsforhold. [McGrath har skrive ei fin bok om dette også. Her, som i førre posten, må ein differensiere mellom ulike former for tvil! Jakob, i NT, går trass alt sterkt ut mot "tvil". Men ein må tenke seg nøye om her, både i eksegesen, og i den "vise" bruken av teksten inn i vår situasjon. Den katolske kyrkja er grunnleggjande anti-fideistisk, uansett].

Nei, det var ikkje berre tvilen som var problemet. Det var at sjølve livførselen vart endra. Store delar av folket i Europa, skriv forfattaren, byrja å slutte å leve som om Gud eksisterer. Sagt med andre ord: Ein byrja å leve som om Gud ikkje eksisterer. Det var dette Paulus også hadde omtala i 1 Korintarbrev 15, som vi høyrde lest frå: "Dersom dei døde ikkje står opp - dersom Gud ikkje er på livets side og skal etablere sitt rike - vel, då lat oss ete og drikke og feste, for i morgon døyr vi!"


Om vi er ærlege - er ikkje dette ei haldning som står sterkt blant nordmenn i dag? Ei haldning om at det er høgst tvilsomt om det finst eit evig liv, eit djupare håp for framtida - og at det beste vi kan håpe på, er å finne meining og nyting og opplevingar i livet som vi lever her og no? Det er slik eg i det minste tolkar retninga og utviklinga i vår tid, sjølv om her finst fleire ulike trendar og haldningar blant folk. Dette er ein tematikk det verkeleg er grunn til å reflektere over på påskedag.


Poenget mitt er i alle fall dette: Dagens preiketekst - og Kyrkjas bodskap - på påskedag, formanar oss til å leve annleis. Teksten formanar oss til å leve som om Jesus har stått opp, som om det finst håp om evig liv, som om Gud gjennom Jesus har stadfesta ljos, varme, venleik, rettferd, sjølvoppofring, tru, von og kjærleik. [Dette er, grunnleggjande sett, heile poenget med 1 Kor! Jfr. Wrights meisterlege utleggjing i RSG]. Og på den andre sida som om Gud samstundes har felt ein evig dom over alt det vonde i lidingssoga: Over svik [Peters], over tortur [soldatanes], over lygn [folkets falske vitnemål], over undertrykking [romersk], over mørke [Judas' forræderi], over feigskap [læresveinanes flukt], over død [Jesu].

"Kvifor søker de den levande mellom dei døde? Han er ikkje her, han er stått opp."

Eg vender attende til boka eg hadde lese, om å søke Gud, og om at Gud stadig overraskar. Det var det kvinnene ved grava fekk oppleve. Dei søkte Jesus, med truskap og fromleik. Og dei fekk møte han, med på ein overraskande måte som var langt betre enn dei hadde forventa. Dei andre læresveinane fekk møte Jesus på andre overraskande måtar. Kanskje det kan vere eit utgangspunkt for oss når vi no går høgtidsfeiringa for påskedag i møte. [Off. Her tenker eg at kyrkjelyden treng ein mystagog - ein som kan leie dei inn i kyrkjas djupe tradisjonar. Eg har ikkje så mykje tid til det. Men preika er eit forsøk på å peike i ein retning!]


Jesus er Den levande, den oppstandne. Han vil la seg finne, for den som leitar etter han. Kvar det vil skje, og korleis det vil skje, det kan ein ikkje alltid seie på førehand. Gud er ein Gud for overraskingar. Men vi kallast til å søke han der han vil la seg finne.

Fyrst og fremst i gudstenesta, [tenk på røykjelsen, som markerer Guds nærvere]

i kyrkjelyden, [som ER Jesu kropp!]

i bibeltekstar, [difor har eg byrja å lyfte evangelieboka, etter lesing]

i bøna, [for der to eller tre er samla, der er Jesus]

i sakramentale rituale og handlingar og objekt. [Som medierer Guds nærvere, jfr. det andre nikeakonsil]



Men den levande Gud let seg også finne andre og overraskande stader [for metafysikken som ligg under, sjå Hart!]:

I naturen, [himlane forkynner din herlegdom]

i kjensler [jesuittspiritualitet. Viktig! Dette treng Misjonssambandet å opne seg opp for! Det skjer nok i nokon grad også],

i djupe samtalar [tenk på Jesus og Nikodemus, eller Filip og den etiopiske hoffmannen],

i det vesle og tillitsfulle barnet [for slik må vi bli for å kome inn i Guds rike]

i uventa hendingar [her må ein appellere til generelt forsyn]

i livsopnande kunst [kunst kan opne opp transcendente dimensjonar, slik også metaforar og element i Jesu forkynning og kontekst kan gjere det]

i litteratur som talar sant [Tolkien, legender, Marilynne Robinson etc.]

i vakker musikk [Bach, jfr. Harts Beauty of the infinite]

i den lidande bror eller syster. [Matt 25]


"Kvifor søker de den levande mellom dei døde? Han er ikkje her, han er oppstaden, slik han har sagt!"


Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande som var og er og vere skal, ein sann Gud frå æve og til æve. Amen.

Saturday, April 19, 2014

Personlege refleksjonar om "sjølvhevding", m. a. i luthersk tradisjon

Eg har lyst til å dele nokre kjappe religionspsykologiske, personlege refleksjonar om "sjølvhevding." Kort: Det eg har tenkt ein del på i det siste, er brytning mellom "sjølvutsletting" - dvs. å la seg forme av andres vilje, andres forventningar, andres vurderingar, andres overtydingar - og...ja...kva? Kva er "alternativet" til slik sjølvutsletting?

Eg tenkte på dette då eg las om B Knudsen. Ein helt, men ein helt som også har sår og veikskapar. Dottera hans seier at han er sjølvutslettande, og at han ikkje set grenser for seg sjølv eller familien. HER, til dømes. Eller HER. Han ville ikkje skuffe andre, han ville ikkje avvise andre menneske, han ville gjerne vere til hjelp. Er ikkje det BRA? Eller kva? Kva gjorde han gale? Korleis skulle han levd annleis, for å leve betre?

Eg tenker på dette. Dette har vore ei utfordring for meg også. Eg er samvitsfull, og då står ein i fare for å "skeie ut" på usunne måtar (dvs. bli sjølvutslettande, på ulikt vis. Eg snakkar ikkje om å "feste" eller noko. Men om å "go to extremes", på ulike vis). Det finst ikkje ein enkel "default-posisjon" her! Det er ikkje slik at ein "alltid skal føye seg," og då er ein OK. Dette er parallelt til "Bibelen åleine"-bruken i protestantisk fundamentalisme. Det å berre sitere Bibelen, er ikkje i seg sjølv ein garanti for at ein er "på Guds side" og har ein sunn kristendom.

Ein treng visdom. Mtp. personlegdomstrekk, så ber ein slike med seg heile livet, men dei kan formast og nyansert, når ein er klar over dei.

Så eg tenkte på dette! Til dømes i arbeidet mitt som prest. Folk kjem til meg, ofte, og spør: "Kan du vere med på dette, kan du vere med på dette?" Eg vil, og eg blir med! Flott. Det er bra. Eg har også ein plikt til å gjere ein god jobb, ikkje sant. Og eg har eit indre samvitsdriv. Ikkje berre til å seie "ja", men også til gjere ting av eige tildriv. Alt saman bra og viktig.

Men ein må setje grenser! Ein må utfordre sitt samvit og sine forventningar! (Dette har eg snakka med pappa om. Han har visdom. Og andre folk også.) Elles blir ein sjølvutslettande, og ein blir "slukt" av arbeidsoppgåvene. Og ein blir utbrent (eg hadde ein del feber førre fredag). Og ein får ikkje ei sunn personleg utvikling! Ein kan ikkje bli ein god andeleg livsrettleiar for folk. Forkynninga blir raskt til flosklar, som ikkje "treff" menneske, som ikkje er i nærkontakt med liva deira!

Dette er noko som slår inn på mange livsområde, ikkje berre prestearbeid. Dette siste er berre eit symptom på eit større trekk, som slår inn på ein haug av livsområde. I tenking, i haldningar, i små og store val. Til dømes: Eg har lese ti bøker om eit viktig tema. Eg kan reknast som ein slags ekspert, i norsk målestokk, på temaet. Då har eg jo grunn til å ha større "sjølvtillit", i ein dialog? Ja, sånn er det.

[Her slår også dette med "fallibilitet" inn, ikkje sant. Ein må rekne med å ta feil - det vil ein alltid gjere! Det er ein del av kunnskapstilhøva i verda. Det ER berre slik. Så sjølv om ein har feil, og tek feil, så kan ein likevel ha sjølvtillit, og tre fram. (Ein må naturlegvis luke ut ting som ein VEIT er feil).

Eg tenker på Anthony Thiselton, ein god rettleiar for meg. (Hermeneutics of Doctrine er gull!) Han seier: I teologisk forskning og utforskning, så kan ein seie: "Let's try this for size!" Lat oss prøve ut denne løysinga, og ha ein dialog, og sjå om dette kan fungere! Kanskje tek eg feil, men då nærmar vi oss sanninga saman!]


Men ja. I mellommenneskelege tilhøve kan ting vere endå meir kompliserte! I ein haug med situasjonar krevjast det personlege vurderingar. "Skal vi gjere det slik eller slik? Kva er mest hensiktsmessig her? Korleis skal eg reagere i møte med henne? Korleis skal eg respondere på den kritikken han gav meg? Skal eg seie nei eller ja?" Etc. etc.

Slik er livet. Livet er komplekst. Ofte finst det ikkje klare svar på kva som er rett og godt liv. Foreldre kan til dømes oppsede born på ulike måtar, og det finst ikkje alltid ein fasit på kva som er "rett". Ein må tenke i ganske andre kategoriar! Som desse:

Tradisjonar, visdom, hensikt, sunnheit, danning, vanar, fellesskap - i tillegg til "moral." Ting er komplekse! Dette er verkeleg gull, i den hermeneutiske tradisjonen, dvs. at dei verkeleg vektlegg slik "kunnskap", eller "know-how." Ikkje berre "metodisk, stringent cartesiansk kunnskap." Jfr. Gadamer, til dømes.


Tilbake til temaet, "sjølvhevding." Eg har tenkt på dette: Sjølvutsletting i ulike former kan ta fylgjande former:

"Å ja, du veit nok betre enn meg....

å, nei, eg veit ikkje korleis dette kan gjerast...

å nei, eg kjem nok berre til å gjere feil...

å ja, eg skulle nok gjort det betre [kva standard har vi eigentleg, for "bra" og "dårleg"???] ...

ja, gjer dette, du - det er betre enn om eg gjer det...

nei, eg tør ikkje ta tak på den oppgåva, det kjem nok ikkje til å gå...

å, eg må vere forsiktig her, kven veit kva som kan skje...

å, men tenk kva som skjer om eg gjer feil...

eg må for all del ikkje skuffe nokon...

ja, du har nok gjort meg urett, men pyttpytt...

eg passar ikkje til å gjere dette, men for di skuld skal eg..."

ETC ETC ETC



































Her kjem eg til eit vesentleg poeng. For å unngå sjølvutsletting, må ein HEVDE SEG SJØLV. Og det ofte utan å ha nøyaktige rasjonelle kalkyler av plausibiliteten i eins sjølvhevding!

Ein må prøve,

ein må våge,

ein må presse seg fram,

ein må by på seg sjølv,

ein må ta sjansar,

ein må vurdere seg sjølv som flinkare enn andre,

ein må tru at ein har noko å gje som er verdt noko,

ein må stole meir på sine eigne vurderingar enn andres,

ein må stundom avvise og skuffe andre,

ein må finne ein veg som kan bryte med andres forventningar.




Det blir verre: Når ein slik hevdar seg sjølv, vil ein skuffe andre! Ein vil nødvendigvis gjere det. Tenk på det. Ein må stundom seie at andres vurderingar ikkje er hensiktsmessige. Ein må seie nei til å vere med på andres idear. Ein må utvikle seg på måtar andre ikkje likar. Ein vil mislukkast og "mess up things", og måtte be om tilgjeving. Ein vil ta posisjonar frå andre menneske, når ein sjølv trer inn i dei i staden.


Ikkje misforstå: Alt må gjerast i kjærleik, til nestens beste, til Guds ære! Og naturlegvis bør ein som menneske lytte til andre, og vere "considerate"! Og som Jesus, må ein vere villig til å "gå ei ekstra mil", og til å "setje seg sjølv nedst for å tene" [kva betyr dette eigentleg, sånn i praksis??]


Poenget er berre at eg innser ganske klart at nettopp FOR å leve sunt, som menneske og som kristen, så må ein "hevde seg sjølv," og skuffe andre menneske. Og dette må seiast i kristne samanhengar også, eller kva?? Alternativet er å bli ein person som heile vegen utslettar seg sjølv og ikkje tek i bruk sine evner. Det finst ein "visdomsveg" her, trur eg. Det vil seie: Det finst ein heil haug med vegar, meir eller mindre hensiktsmessige, men ingen fasit.



Eg meiner: Eg tenker på pave Frans. Han gjer ein drøss med ting, han er jo i media heile tida! Han vaskar føter til fangar, han kritiserer mafiaen, han snakkar med Obama, han inviterer uteliggjarar, han held andaktar, han utnemner kardinalar. Tenk, så viktige ting! Dei har enorm innflytelse på verda, faktisk. Frans køyrer på, med frimod. Men tenk kor stort "rom" det eigentleg er her, for "second-guessing"! ("Uh....er dette lurt å gjere dette...? Uh...tenk om dei kritiserer meg...? Uh...tenk om eg gjer noko feil...? Uh...kan ikkje dette gjerast betre av nokon andre...? Uh...tenk om eg opptrer som ein farisear no...?" ETC ETC.)

Frans har mykje god visdom og erfaring, som han har bygd opp steg for steg. Det er ein praktisk nykjel her, til å forstå Frans. Men likevel! Interessant å tenke på. Korleis tenker han om sjølvhevding?



Og så, då, til dette uttrykket "sjølvhevding." Dette uttrykket står som ei stor SYND i NT-omsetjingar på norsk. Den som hevdar seg sjølv, kan ikkje vinne Guds rike! Dette funderte eg verkeleg sterkt på. Korleis kunne det henge saman? Før har dette vore ein del av min "second nature". Dvs. hjulpe av min natur og personlegdom har eg "hekta på" dette uttrykket, og funne ei slags stadfesting av eigne "livsmønster" i det. Det er religionspsykologisk visdom i dette, altså, dvs. korleis kristendom tolkast med utgangspunkt i våre personlegdomar og erfaringar.

Men: Dette har også å gjere med ein viss luthersk tradisjon, som har "reveled in" å seie kor "små og syndige og hjelpelause" vi er. Ei feillesing av Paulus! [Men vi må også seie at NT-tekstane har potensiale til å bli lese på denne måten]. Med usunne religionspsykologiske effektar i kjølvatnet.

Eg spurte ei kristen dame eg kjenner godt, som er frå denne tradisjonen. "Kva betyr 'sjølvhevding'?" Ho svara ved å vise til ei eldre dame ho kjente godt då ho var ung. Ho høyrde til på bedehuset. Ho sa: "Vi må ikkje hovmode oss sjølve...vi må ikkje hovmode oss sjølve." Ja, kva meinte ho med dette, då, spurde eg. Dama eg kjenner, svara: "Tja...at ein ikkje skal tru at ein er betre enn andre."

Så slik var i denne tradisjonen. Å "hevde seg sjølv" er identisk med å tenke at ein er "betre enn andre". Og den som trur at ein er "betre enn andre", vil ikkje arve Guds rike. Ein bør passe seg for det, då!

Sjølvhevding, ja. Men Paulus! Han hevda jo seg sjølv heile tida. Han utfordra menneske, han skuffa, han stod fram på torget, han skreiv brev, han køyrde på, han avviste menneske, han mangla skruplar etc. etc. Så korleis kan han seie at det er ei synd å "hevde seg sjølv" - etter den "lutherske" forståinga eg har skissert opp ovanfor? [Det finst heldigvis betre sider av luthersk tradisjon her også. Eg refererer til nokre uheldige sider ved bedehustradisjonen, som har prega meg].

Men dette er eit finfint døme på korleis det ein trur kan vere "Kristendom" med stor K, i praksis viser seg å vere ei viss tolkning av kristendom. Og at det finst langt meir fleksibilitet i desse tinga enn ein kan tru. Her er nokre tekstar, der ordet "sjølvhevding" kjem:


FILIPPARBREVET 2
Gjer ikkje noko av sjølvhevding eller lyst til tom ære, men ver audmjuke og set dei andre høgare enn dykk sjølve.


2 KORINTARBREV 12
For eg er redd at eg ikkje skal finna dykk slik som eg vil, når eg kjem, og at de ikkje skal finna meg slik de vil. Eg er redd eg skal finna strid, misunning, sinne, sjølvhevding, baktale, sladder, hovmod og opprør.


Og så dette:


GALATARBREVET 5
Det er klårt kva slag gjerningar som kjem frå kjøtet: hor, umoral, usømd, 20 avgudsdyrking, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, sjølvhevding, usemje, splittingar, 21 misunning, fyll, festing og meir av det slaget. Eg har sagt det før og seier det på nytt: Dei som driv med slikt, skal ikkje arva Guds rike.


Så korleis skal vi lese desse tekstane? Vi skal som kristne vere "audmjuke" og ikkje "sjølvhevdande". Vel, det er her det er deilig å kunne gresk.

"Eritheia" er ordet for "sjølvhevding." Og ordet siktar, i klassisk gresk, til å gå for politisk embete ved hjelp av urettferdige midlar. I NT siktar det til å fremje seg sjølv, ikkje "simpliciter," men i fylgjande meining:

Å fremje seg sjølv på splittande og undertrykkande og egoistiske måtar, ved hjelp av urettvise og "skitne" midlar. Og det kan vi jo vere samde om at er ille, og bør fordømast. Men avvisninga av dette kan fint la seg sameine med den typen "sjølvhevding" eg ovanfor har referert til på positive måtar.

I det heile teke er "sjølvhevding" ei ganske uheldig omsetjing, synest eg. (På engelsk omset ein stundom med "selfish ambition"). Og her kjem noko interessant! "Eritheia" brukast også andre stader i NT, av Paulus. Og då omset Bibelselskapet ordet ganske annleis! Her er Rom 2: "Men dei som berre tenkjer på seg sjølve [her brukast ordet "eritheia"], som er ulydige mot sanninga og lèt seg leia av uretten, har vreide og harme i vente."

Men å "berre tenke på seg sjølv" har unekteleg ein ganske annan nyanse enn å "hevde seg sjølv"! Ordet brukast også i Jak 3, Fil 1. Også der omsetjast det med "sjølvhevding", men i samklang m. a. med "misunning."


Vel, i alle fall. Kanskje er eg litt for streng med bedehusrørsla her. Som den vise dama ovanfor også sa til meg: Når eg veks og utviklar meg, og får desse tinga litt på avstand, så vil eg nok også sjå dei gode tinga i det denne tradisjonen har sagt, om synd, audmjuke, teneste, sjølvbilete etc. Kanskje det. I alle fall, viktige ting å tenke gjennom!

Her fylgjer til slutt ein flott tekst eg kom over. Teksten står ikkje i Bibelen, men representerer sunn visdom som fint kan sameinast med Bibelen! Men tenk over kor ulikt ordet "sjølvhevding" brukast nedanfor, og i norske bibelomsetjingar! Verkeleg tankevekkande!








Selvhevdende kommunikasjon er fritt å kunne uttrykke egne behov, ønsker og opplevelser uten å underlegges plagsomt selvutslettende skyldfølelse eller brautende dominans.

Selvhevdelse er noe som kan læres.

 Selvhevdelse vil kunne gi økt selvfølelse, som vil igjen gi økt selvhevdelse pga du vet stadig mer om hva som er rett og uriktig for deg – kommer inn i en positiv spiral. opplevelsen av å kunne bli i bedre stand til å påvirke livet sitt, vil kunne redusere både angst og depresjon.

Uansett vil selvhevdelse være noe de fleste vil kunne bedre på, og som det heter seg, «trenger du ikke være dårlig for å kunne ha det bedre».

 Sunn selvhevdelse betyr at du gir andre en mulighet til å få vite hva du mener. Målet er ikke at du skal ha rett og andre feil. Akkurat det er en viktig forutsetning å ha klart for seg. Når man er tydelig på egne meninger, må man akseptere at andre ikke alltid er enige.

Sunn selvhevdelse betyr å være tydelig på eget ståsted, samtidig som man anerkjenner andre personers synspunkter. At andre er uenig er ikke et angrep på din selvhevdelse, men et resultat av at du har blitt mer selvhevdende. Ta det som en positiv tilbakemelding. Jeg har blitt mer selvhevdende. Jeg har sagt hva jeg mener. Jeg får respons. Min mening blir ikke lenger oversett. Vurder situasjonen

 Sunn selvhevdelse betyr ikke at du alltid skal ta den selvhevdende rollen. Det du skal gjøre er å gi deg selv et valg. Tenk heller som så: Har jeg noe å bidra med. Ønsker jeg å gi mitt syn på saken. eller: her vil jeg lytte. jeg lar andre komme med sine synspunkter, fordi dette ligger utenfor mitt kompetanseområde.

[HERFRÅ]

Thursday, April 17, 2014

Div

Her fylgjer diverse. Raskt.

Det er skjærtorsdag. Eg har hatt preike om nattverden. Denne gongen var det meininga, frå lesetekstane, at vi skulle tale over påskemåltidsbakgrunnen for nattverden. Det gjorde eg, med hjelp av NT Wrights JVG. Veldig spennande å lese denne no, nokre år seinare! I det heile har eg verkeleg fått sansen for å lese gode bøker om igjen, sakte, og la dei synke igjen. Mange bøker har eg lese nøye gjennom berre ein gong. Men når ein har heile boka i hovud, rissmessig, så les ein annleis.

Ok. Så kva lærte eg denne gongen? Vel, at nattverden er ei vidareutvikling av påskemåltidet! Slik påskemåltidet skaper identitet og fellesskap for jødar, slik var det meininga at nattverden skulle gjere det same for oss, post-Kristus. For den kristne kyrkjelyden er Israel, dvs. "resten" av Israelsfolket, og i tillegg dei heidningar som er poda inn på stammen (dvs. dei av Abrahams kjøtlege ætt som også trur på Messias). Dette gjer at nattverden får ein langt djupare identitetsmarkerande funksjon.

Det rimar også godt med det Paulus seier i 1 Kor. Ikkje berre at nattverden eksplisitt knytast til påskemåltidet i Ex 12 (1 Kor 5,7). Her kan ein jo også peike på at Paulus heilt tydeleg tenker ut frå narrative kategoriar. "Nytt exodus." Men at Kristus - påskelammet - er nærverande i nattverden, og at Kristus slik sameinar heile Guds folk til eitt. "Brødet som vi bryt etc." "Fordi det er eitt brød, er vi ein kropp" etc. Dette viser jo tydeleg at nattverden er einskapsskapande nådemiddel.

Ok. Hahns bok om nattverden er topp her. Poenget er uansett at eg vart klar over nattverden spelar ei langt viktigare "foundational" rolle enn eg hadde tenkt. For: Påskemåltidet for jødar er jo verkeleg viktig for å forme identitet, for å "bringe dei etande inn i Israelsfolket". Slik skal også nattverden fungere. Bringe dei truande inn i Israel, ved å bringe dei inn i einskap med Kristus, og med kvarandre.



Til neste sak.

Eg tenker på teologi. Eg les Thiseltons veldig gode bok Hermeneutics of doctrine. Ei veldig god bok er det. Ei veldig god bok. Ho introduserer ein heil haug med topp moderne systematisk teologi, pluss mykje anna. Eg gjer meg mange tankar, og kan ikkje skrive så altfor mykje om det her på bloggen. Eg tenker på kor viktig det er med tverrdisiplinære møte mellom teologi og andre tradisjonar. Det er veldig sunt. Møte med naturvitskap, sosiologi, filosofi. Uansett. Thiseltons bok hjelper meg mange steg vidare!

Men mest av alt tenker eg på dette med evolusjon. Espen O skriv snilt og sakleg og fornuftig om desse tinga. Eg er takknemleg for han. Men eg trur at jo djupare ein går her, jo meir vanskeleg - umogleg - blir det å halde oppe ein evangelikal, fundamentalistisk modell for teologien. Her er problemet. Evangelikal teologi vil bruke Bibelen som norm, og som utgangspunkt for den systematiske teologien. Ein vil lage eit teologisk system, basert på bibelproposisjonar.

Langt på veg kan dette vere kjempebra. Men tekstane i Bibelen er prega av sine forståingshorisontar. Innad samsvarer dei ikkje alltid. Og dei samsvarer ikkje alltid med våre forståingshorisontar heller. Men desse sistnemnde må også utsetjast for kritikk! Tentativt ser eg den katolske løysinga her, med ein ortodoks Tradisjon - ein vid tradisjon med mange ulike faktorar, som spiritualitet, magisterium, tekstar, doktorar i kyrkja, liturgi, Bibel etc. - som den mest fruktbare. Men dette er eit problem å tenke gjennom for heile kyrkja.

Eg tenker på dette. Er det ikkje mest sunt om nokon på konservativ side tek jobben med å vise kvifor heile den evangelikalt-fundamentale modellen rett og slett ikkje held mål? Så lenge ingen tek denne "grunnlagsjobben", vil kreasjonistane ha dei beste korta på handa. For dei vil kunne appellere til at det teologiske "systemet" jo ikkje kan sameinast med evolusjon. Som jo langt på veg er sant. Det er der eg ser veikskapen med "mildare" røyster som Espens. Bra, så langt det rekk! Ingenting gale. Men ikkje djupt nok.

Eg tenker på dette. Det er ein høg pris å betale for å "isolere seg" i ein dårleg teologi-modell over mange generasjonar, medan problema utanfor akkumulerast. Det er slik eg opplevde å bryte ut av NLM-tradisjonen, som eg før har sagt. Ein står på bar bakke, og får fint lite hjelp av denne tradisjonen, fordi omtrent ingen der inne har gjort eit forsøk på å takle problemstillingane. Heldigvis finst det slike som Thiselton, Pannenberg...og den katolske, levande tradisjonen.

Så ja, eg tenker på dette. Som forkynnar blir ein verkeleg utfordra på det, på sunne måtar! Ein skal seie sanninga, ikkje sant. Samstundes skal ein vere lojal mot Kyrkja og dens Tradisjon. Ei viktig og sunn spenning!

I dag hadde vi om Jesus, som hadde bakgrunnen i påskemåltidet i tanke då han innstifta nattverden. OK! Men kva når vi veit - som Jesus etter alt å døme IKKJE visste - at exodus ikkje skjedde nett slik det står i Bibelen? Ok, kanskje Jesus i nokon grad var open for ein slik tanke! At det er "sakral" historieforteljing, som ikkje alltid siktar på nøyaktig gjenforteljing.

Det hjelper ikkje så mykje. For våre forståingshorisontar er jo uansett annleis. Vi veit andre ting enn Jesus og apostlane. Vi veit langt meir om den historiske bakgrunnen for Exodus, til dømes ved hjelp av arkeologi. Vi veit at Moselova ikkje vart gjeve til Moses nett slik GT fortel. Det er også mykje vi ikkje veit. Vår forståingshorisont vil stadig utvidast! Vi tek også feil i mykje. Men vi veit at Jesus og apostlane tok feil i ting, på grunn av sine avgrensa forståingshorisontar.

Men ja. Korleis "taklar vi" denne problematikken? Tyr vi til narrative lesingar av GT? I kva grad er dette legitimt? Tenker vi at det berre er Jesu ord og handlingar som er normative, sjølv om desse - i si tid - fekk sterk grad av plausibilitet av nettopp den levande Tradisjonen som Jesus levde i, og som inneheldt mykje av avgrensa forståingshorisontar? Kan Sparks løysing, med "akkomodasjon" ha noko for seg, sånn eigentleg?

Hm! Eg har ei tjukk bok av James Barr, om bibelteologi. Denne har eg lyst til å lese. Thiselton vil hjelpe meg vidare. Og Gadamers "Truth and method." Generelt satsar eg på katolsk Tradisjonstenking, og tykkjer denne har dei beste odds for å finne ein veg konstruktiv veg vidare her. Men det er ein del problem her som eg ikkje nett veit korleis ein skal gripe an.

Og eg er jo så fan av thomistisk metafysikk. Men korleis kan denne sameinast med Gadamer og historisk hermeneutikk??? Men det må gå an å finne ein veg her. Eg trur det gjer det. På eit eller anna tidspunkt må ein bryte med Aquinas. Det er saka. Det er som ein fjellvegg, nesten. Men kvar gong eg les Aquinas, tenker eg: "Fytti, her er mykje gull." Både for teologien og filosofien.

Men ja. Ofte har eg tenkt på dette. At eg...skulle sett meg inn i nye forståingsfelt, og forstå dei. Og det kan verke så stort og uoversiktleg. Katolsk teologi var eit slikt døme. Men så, etter nokre år, så er eg plutseleg i full gang. Så ser eg attende og tenker: "...ja, sånn er det. Det å gå inn i dette nye feltet, pressa seg på." Men Aquinas...huhu. Han blir ein ikkje "ferdig med", trur eg.

Ein ting tenker eg i alle fall: At dette er spennande ting. Og at sanninga ikkje er noko å vere redd for! Må ein revidere ting og tang, så ja vel. (Vi må det, i alle fall i den grad vi er evangelikale. Like gjerne sjå det i auga fyrst som sist! Og dessutan ikkje overlate seriøs teologi til frivol liberalisme. Det er dette som raskt blir konsekvensen dersom ein trekker seg inn i ein ghetto.) Då ser vi kva veg vi skal gå. Spennande!







- For det tredje. Eg las intervjuet med prest Rossavik, som mista trua, i VL. Eg har nok skrive om dette før. Men nokre ord til. Sjå kortfilm HER. Sjå intervju HER. Kort sagt sympatiserer eg veldig med Rossavik, hans erfaringar og hans tankar. Eg skal gje nokre utdrag, og kommentere kort:



"Prestesønnen Asle Rossavik 
karakteriserer seg selv som en snill og pliktoppfyllende gutt."

Så langt, så meg.



"Spørsmålene stimulerte til å lete etter svar, og han ble begeistret for teologien som fag. Han ble prest, først ungdomsprest i Nordstrand, deretter kapellan i Lambertseter."

Dette samsvarer også veldig godt med min bakgrunn. Sjølv om det fyrst er no eg verkeleg brytast med historisk-kritiske spørsmål. Eg sleit meir med typisk luthersk-konfesjonelle problem. Men las også generelle ting. Fyrst innan konfesjonalismen, og så vidare - og vidare. Eg tenker ofte på korleis eg hadde vore, dersom eg hadde vakse opp i ein annan familie, i ein annan kyrkjelydsbakgrunn, gjekk på eit anna fakultet.

Eg tenker også over at...verkelege endringar skjer fyrst med den nye generasjonen. Eg vil alltid bere med meg min bakgrunn. Eg arbeider kontinuerleg med å revidere, og takk og pris at eg er ung og har krefter, og gjer denne jobben no. Men fyrst dersom eg får born, kan eg føre vidare mine innsiktar til ein ny generasjon, som vil vere prega av andre forståingshorisontar og problematikkar enn eg har vore.




"Påskedag 2010 kom han hjem etter guds­tjenesten og følte seg tom. Han følte han ikke hadde gitt gode nok svar på sine egne spørsmål i prekenen."

Sånn er det. Når ein forkynner, og ynskjer å vere ærleg, kjem ein raskt inn i eit spenningsfelt. Ein kan godt servere flosklar. Men dei engasjerer ikkje ein sjølv, og dei engasjerer ikkje andre. Og det gjev ei dårleg kjensle, slik han skildrar. Når ein er ærleg med seg sjølv, og ærleg med andre, blir ting verkeleg spennande! Men i kristne samanhengar er det ikkje alltid lov å vere ærleg!

Det er noko eg har fundert på ein del. At...vel...ein del spørsmål og ting og tang ikkje blir teke ærleg opp i kristne kyrkjelydar. Det er noko tabu. På ein måte kan det vere ok. Preikestolen skal vere ein stad der Kyrkjas bodskap som heilskap skal leggjast fram. Ikkje forkynnarens eigne personlege problem. Likevel. Det må vere rom i kyrkjelyden, og i teologien, for å ta fram problem, diskutere dei, og vere ærleg.

Men det er ikkje slik at det å vere ærleg nødvendigvis løyser alle problem. Vel...hm...det kan vere sårt å vere ærleg! Men ja. På lang sikt er det best. Det må vere eit miljø til stades som er trygt, og som kan "romme" erfaringar og tankar.





Men no skal vi gå vidare og sitere eit utruleg interessant avsnitt, sett frå eit spirituelt synspunkt! Utruleg interessant er det. Here goes:


"Han tenkte at han trengte å gi sin egen tro en utfordring. Så fant han en bok med et utfordrende omslag – et bilde av en vegg der det hadde hengt et kors, men nå var bare skyggen igjen. Det var briten Richard Dawkins bok om Gud som vrangforestilling. Han bestemte seg for å lese den. Og mens han leste den, raknet gudstroen hans.

 – Dawkins utfordret meg til å kjenne etter hvordan det ville være hvis det ikke fantes noen Gud. Og det jeg kjente da jeg lot det synke ned i meg, var en enorm lettelse. Og så fikk jeg panikk.

 – Så det var ikke de intellektuelle argumentene, men det at han traff følelsene dine?

 – Ja, han traff noe som lå i meg. Da jeg skulle ordineres, hadde jeg en samtale med prost Tore Kopperud. Han ga meg teksten om Jakobs kamp med Gud. Og jeg kjente den traff mitt gudsforhold. Jeg strevde for å være flink nok. Gudsbildet mitt var knyttet til krav"


Dette stemmer også veldig godt overeins med mine tankar. Dvs. at eg har byrja å opne meg opp for kjenslene mine, lengslane mine etc. Dei har vore for vanskelege før, kan ein nok seie. Eg har måtta halde dei på ein armlengdes avstand for å halde hovudet over vatnet, kan ein kanskje seie. Men det er verkeleg interessant! Korleis kjenslene uttrykker noko så viktig om trua. Korleis det er viktig å lytte til kjenslene. Korleis han mista trua ikkje fyrst og fremst på grunn av reint rasjonelle argument, men på grunn av sine vanskelege kjensler! Dvs. at ateismen framstod som frigjering, lettelse.

Er ikkje dette interessant? Det samsvarer med det eg nyleg skreiv om homofili etc. Men det samsvarer også med det pave Frans seier, ikkje sant. Folk må oppleve at den kristne trua er attraktiv, trygg, god. Ja, argumenta må vere der. Dei er essensielle, og kan ikkje unnlatast. Likevel. Den kristne trua må framstå på måtar som gjer at ein kan leve med ho, og ha eit sunt liv. Og her er det ikkje nok å "lese Bibelen", og så vil alt ordne seg. Dette krev visdom, livserfaring.





"– Hvorfor tror du at du ble lettet over tanken på at Gud ikke fantes? – Jeg ble lettet fordi jeg ikke lengre hadde en Gud å leve opp til. Mye av min identitet som kristen og som menneske var knyttet til det å skulle prestere på alle plan. Det preget også mitt gudsbilde på det ubevisste planet. Jeg ville være en flink, from og god disippel."

Eg meiner...dette funderer eg på. Det er lett å sjå kristendomen som "gjeven", som "guddomeleg gjeve," som "objektiv" etc. Då stiller ein ikkje så mykje spørsmål ved korleis kristendomen "fungerer", så å seie, reint sosiologisk eller psykologisk. Det var psykoterapeut og teologi Dietrich Ritschl som verkeleg utfordra meg til å tenke nytt i slike ting, i boka Logic of Theology. Han viser til dømes at det finst indre spenningar i Bibelen, som ikkje nett let seg løyse, og som gjev psykologiske spenningar på eit "fenotypisk" plan, dvs. ute blant menneske, i kyrkjelydar etc. Min tanke har vore at...vel...berre les Bibelen nøye nok, forstå ting koherent nok, set saman bibelversa godt nok, finn den historiske konteksten etc., så løyser desse problema seg. Det er eit svar!!

Men dette er ein fundamentalistisk teologimodell. Eg meiner: Ein må både innsjå at Bibelen er prega av sine forståingshorisontar, som nemnt ovanfor. Dette gjer at det nødvendigvis må bli ein del "wriggle" og fleksibilitet i den systematiske anvendelsen av tekstane. Ei anna side av saka er at det er eit kontinuum og ein fleksibilitet og kontingens i våre kristendomsuttrykk, ikkje sant! Det å utfordre ein type kristendom (sei, bedehuskristendom), kan opplevast som å utfordre Kristendomen, med stor K. Men det treng ikkje - bør ikkje - vere slik! Bibelen kan jo gje opphav til mange ulike kristendomstypar og kulturelle uttrykk og psykologiske mønster og livsformer! Det er slik det skal vere. Og desse kan forvalte ulik grad av visdom og sunnhet i trua!

Så dette tenker eg på. Dette med psykologisk analyse av kva det gjer med eit menneske å lese Jesu og Paulus formaningar. Det trengst visdom, det er poenget! Dersom ein berre "les det som det står", og innbillar seg at ein ikkje sjølv bidreg med forståing, eller at ein ikkje sjølv står i ein tradisjon, så kan ting bli usunne. Tenk på "Munk i helvete", ikkje sant. Tenk på korleis pave Frans utvikla seg, som leiar i jesuittklosteret, frå å vere "hard" og "streng", til å bli meir mild, og til å vise større forståing. Tenk på korleis eg har utvikla meg dei siste fem åra (men dette har vore ledsaga av også genuin kognitiv endring i mine systematisk-teologiske forståingar...)

Men ja. Det kristne evangeliet legg mykje vekt på sjølvoppofring. Og dette krev visdom. Det skal vere slik. Paulus sjølv seier det i sine formaningar. Ein treng visdom. Ein treng å "lære seg opp" i desse tinga, ved hjelp av erfaring og eit fellesskap. Eg forstår veldig godt det Rossavik seier, om eit tungt og vanskeleg gudsbilete. Og om oppleving av tung plikt, av dårleg samvit, av å heile vegen strekke seg. Eg forstår det veldig godt. Det må gå an å tenke gjennom spiritualiteten i dette, og finne vegar å leve med ei "sunn tru" på.

Spes. er jo dette interessant mtp. at katolsk og luthersk teologi har nærma seg kvarandre såpass mykje, i spørsmålet om rettferdiggjeringa. Ein lutheraner kan rett og slett ikkje berre seie at "vel, vi har teologien for å lage ei sunn tru. Katolikkane har teologi for å lage gjerningstrelldom etc." Rossavik og eg er jo for den del lutherske.




"– Hvorfor kunne du ikke bare gi opp gudstroen?
 – Jeg gjorde jo det, jeg oppgav troen. Den døde og Gud, eller det jeg trodde var Gud, døde. Det som hang igjen var en lengsel etter sannhet. Og også etter Gud."

Men det er lov, og det kan vere sunt. At våre gudsbilete utfordrast, og kanskje forkastast. Det bør skje innanfor sunne tradisjonar, og med sunn visdom. Tenk på jesuittrettleiing, som er open, mild og rettleiande.




"– Hvordan opplevde du livet uten Gud?
 – Det var et kaos. Alt jeg hadde bygd min identitet på, forsvant. Til tross for den første lettelsen, kunne jeg ikke bare si, fint, nå er jeg ferdig med det."

Slik er det. Eit ordentleg "ugudeleg" liv kan berre den leve som har fått si gudstru frå barnsbein av neglisjert og nedsabla. Jo djupare eins identitet er forma, jo vanskelegare - omtrent umogleg - er det å endre han.

Eg ser på det litt som eit slags puslespel. Med 10 000 brikker. Biletet er ferdig pusla. Ein kan ta ut einskilde brikker. Men å endre heile biletet, tek ein haug med arbeid. Og til dels er det kanskje umogleg. Det er ein litt nesten skremmande tanke.

At...vel...om eg har 10000 brikker, så kan eg rasjonelt sett bytte ut ein haug med dei. "Ok, den brikka er usann. Den brikka kan eg argumentere bort. Den brikka veit at eg ikkje kan stemme." Men kva med alle dei brikkene - haldningar, erfaringar, overtydingar, relasjonar etc. - som ein ikkje har argument for eller imot? Som berre "er der", og som likevel har forma ein? Hm. Kanskje ein bør kjenne seg fri til å endre dei uansett. Ja. Slik har eg etter kvart byrja å tenke. I langt sterkare grad. Frigjerande.





"Men Asle Rossavik kunne ikke helt legge vekk lengselen etter Gud. Han meldte seg på en nidagers stille retreat på Lia Gård i Østerdalen. Og der i stillheten skjedde det en forandring.

 – Det var ingen stor åpenbaring. Det var bare en opplevelse av at Gud er så mye større. Han rommer også min tvil og mine spørsmål. Jeg erfarte Gud som en som ikke stiller krav."


Dette har eg tenkt mykje på. Eg vil også på retreat. Eg trur det kan vere veldig bra for meg. Mindre internett. Meir stillheit. Meir tid til å tenke over livet mitt. Nye forståingar av meg sjølv, sidan eg opptrer i anna miljø og på andre måtar enn vanleg. Nye forståingar av Gud. Betre helse.

Eg tykkjer i det heile det er utruleg interessant at ein retreat gav trua attende, for Rossavik! Og gav han ei heilt ny gudsforståing. Er ikkje dette verkeleg interessant? Kva seier dette om korleis tru "fungerer"? Korleis tru heng saman med kropp, med (manglande) stimuli, med miljø etc.

Eg forstår han veldig godt. Og det han seier, gjer djupt inntrykk på meg. Det er viktig erfaring. Tenk på det: "Gud som en som ikke stiller krav." Slik kan Gud vere også! Tenk på det. Jesus sa til læresveinane sine: "Lat oss trekke unna og vere for oss sjølve og få ro og kvile!" Tenk på at Rossavik fekk oppleve dette, heilt fysisk, så å seie.

Hm! Det seier noko om at livet med Gud pregast av tidsbruk, kroppsopplevingar, fellesskap, tidebøn. At det er ein verkeleg dynamikk i kva ein opplever i trua, og med Gud. Og at dette er noko som kan påverkast av sunne val. Verkeleg interessant, tykkjer no eg.





"– Hvordan opplevde du igjen å stå på prekestolen?

 – Når jeg ser på gamle prekener, er det mye der jeg fortsatt kan stå for. Men jeg er blitt mer ydmyk for at andre kan oppfatte det annerledes. Jeg forsøker å åpne for et møte med Gud mer enn å proklamere en sannhet.

 – Men skal ikke en prest proklamere sannhet? 

– Sannhet for meg er knyttet til Jesus. Jesu undervisning og Jesus som det inkarnerte Guds Ord. Samtidig tror jeg at sannheten er bortenfor ord. Sannheten er noe man søker, men ikke noe man eier. Det gjør meg ydmyk. Enhver formulering av sannheten er en reduksjon av sannheten. Den kan ikke fanges i ord alene. Når jeg sier at Jesus er sannheten og Guds Ord, så betyr det at sannheten ligger i den levde troen. Slik er troen på sannheten mer et svar på hvordan man lever enn hvordan man formulerer sin tro."


Veldig interessant, dette også. Det han seier om "sanning", samsvarer jo mykje med til dømes ortodoks tenking. Eg meiner - det han seier, kan passe som hand i hanske i kyrkjas katolske og ortodokse tradisjon! Tenk på kor "negativ" teologien til dei kappadokiske fedrane er. Å seie at sanninga ikkje kan formulerast i ord åleine, er omtrent så ortodokst som ein får det!

Å vere open for at også andre menneske kan ha sanning, og ha andre og betre perspektiv, er jo også sentralt i ortodoks tradisjon. Tenk på korleis Justin Martyr utvikla tanken om "Logos spermatikos." Sokrates var ein kristen profet. Sanning er overalt. Og vi ser stykkevis. I det heile treng konservative protestantar å gjenfinne Kyrkjas ressursar om "fallibility", og om at sanninga ikkje er noko som berre finst "i" Kyrkja, men i heile Guds skaparverk.

Kanskje tolkar eg Rossavik i litt for "god" meining her. Men uansett - det han seier, kan enkelt tolkast som heilt ortodokst.




"– Hva med spørsmålet ditt fra teologi­studiet: Hva er vitsen med å be?

 – Jeg har fått en helt annen forståelse av hva bønn er. Den gangen tenkte jeg på bønn som ord vi presterte for å få Gud til å gjøre noe. Nå ser jeg på bønn som nærvær. En kontakt med bunnlinjen i livet, en dyp ærlighet der jeg ikke har noe å skjule. Jeg ber fortsatt for mennesker, men bruker kanskje ikke så mange ord. Jeg lar ansiktene strømme forbi meg i stillheten. Rossavik tar på en av perlene på kristuskransen – slik han gjør når han ber. Bønnelivet knyttes ofte til denne kransen, til de forskjellige perlene der."


Yes! Dette er så parallelt med korleis eg også har utvikla meg, ved å opne meg opp for klassisk spiritualitet, meditasjon etc. Som Kristuskransen og ortodoks meditasjon og metafysikk. Er det ikkje fint, det han seier her? "Jeg lar ansiktene strømme forbi meg i stillheten." Spiritualitet er eit verkeleg svakt felt i moderne konservativ protestantisme, slik eg kjenner han. Dvs...ein har sine sterke sider! Bibellesing, andelege samtalar, bønemøte, vitnemøte. Flott! Men ein treng å gå djupare ned i Kyrkjas tradisjonar, og finne verkeleg seriøse og slitesterke og djupt gjennomtenkte element der.





"– Hvorfor tror du det er så vanskelig å snakke om slikt i en menighetssammenheng?

 – Jeg tror at tro for mange handler om rett lære. Det vil si at man må stå inne for de grunnleggende trossetningene som kirken har. Jeg tror at mange opplever menighetene som en samling rett-troende, som en meninghet og ikke en menighet. Jeg skulle ønske at flere våget å snakke åpent og ærlig om sin tro, sin tvil og sin ikke-tro. Dersom de da blir møtt med den samme åpenheten, tror jeg vi kan vokse som kristne og som menighetsfellesskap."


Ja. Det er sant. Det er ikkje så enkelt å snakke om desse tinga. Prestane må gå foran, og "opne opp". Det er mi klare erfaring. Dei må vere trygge rettleiarar. Samstundes er det behov for ein sunn Tradisjon... Dersom det er fare for at kyrkjesamfunnet vil endre lære ved kvar krossveg der nokon tek opp tvil etc., så blir folk "redde" og kjem i forsvarsposisjon. Og dette pregar sjølve teologien på usunne måtar! Og ja...det å opne opp for tvil og ikkje-tru, må også føresetje at det finst mekanismar for å "finne ein veg vidare" for dei som slit, liksom.






"– Ja, hva med alle spørsmålene som Dawkins satte deg til veggs med. Hva gjør du med dem?

 – Jeg kunne sendt et takkebrev til Dawkins. Den Gud han ønsker å ta livet av, var en Gud som også måtte dø for meg. Jeg mener nok at han bommer på en god del ting. Men å stille spørsmål er en slags renselse, som jeg tror vi trenger hele tiden."

Kva anna kan ein seie til dette, enn "amen"?


Wednesday, April 16, 2014

Ein film som høver godt i den stille veka



Naturlegvis mange. Men denne er viktig og god og kritikerrosa. Slå på undertekstar (kroatiske), ved å trykke på logoen nede i hjørnet (mogleg du må gå til Youtube fyrst), og der er det alternativ å omsetje tekstane til engelsk. Det fungerer ganske godt. Filmen er ei sann historie om ein prest som gjer motstand mot mafiaen i Italia. Til ettertanke. Kva er dine evner, og på kva måte kan du "bruke dine lemer til våpen i kampen for godleik og kjærleik og rettferd" (for å parafrasere Paulus)? Noko å fundere på.

Men ja. Dette ER verkeleg ein tankevekkande film. Born som treng oppfylgjing, omsorg og autoritet frå vaksne. Mot til å stå opp imot urett, sjølv når det kostar. Klart medvit om at Kyrkjas bodskap og teneste er offentleg, og difor vil "clash with the powers that be." Korleis gode haldningar og VISDOM ikkje traderast når samfunnets institusjonar bryt saman. Korleis unge menneske kan utfordrast til å lære kristne praksisar.



In 1990, Puglisi returned to his old quarter Brancaccio and became the priest of San Gaetano's Parish. He spoke out against the Mafia who controlled the area and opened a shelter for underprivileged children. Puglisi had been offered other parishes by the local curia, in less troublesome Palermo neighborhoods, but he opted for San Gaetano.[3]
With little support from the Palermo archdiocese, Puglisi tried to change his parishioners' mentality, which was conditioned by fear, passivity and omerta – imposed silence. In his sermons, he pleaded to give leads to authorities about the Mafia's illicit activities in Brancaccio, even if they could not actually name names.[3] He refused their monies when offered for the traditional feast day celebrations, and would not allow the Mafia "men of honour" to march at the head of religious processions.[1]
He tried to discourage the children from dropping out of school, robbing, drug dealing and selling contraband cigarettes. He ignored a series of warnings and declined to award a contract to a construction firm which had been "indicated" to him by the Mafia for the restoration of the church, where the roof was collapsing.[4] Those parishioners that made attempts to reform matters were sent strong messages. A small group who organized for social improvement found the doors of their houses torched, their phones receiving threats, and their families put on notice that worse things lay in store.[1]

Killing[edit]

On September 15, 1993—Puglisi's 56th birthday—he was killed in front of his parish church by a single bullet shot at point-blank range. He was taken unconscious to a local hospital, where surgeons could not revive him.[5] The murder was ordered by the local Mafia bosses, the brothers Filippo and Giuseppe Graviano.[6] One of the hitmen who killed Puglisi, Salvatore Grigoli, later confessed and revealed the priest’s last words as his killers approached: "I've been expecting you."[2]
Puglisi's murder shocked Italy.


Eg tenker på dette. Set at det kjem ein krisesituasjon. Til dømes. Her om dagen var det nokre nyhende om Ebola, og Dagbladet slo det naturlegvis stort opp. Eg gjekk på limpinnen, og tenkte på desse tinga, men det var eigentleg sunt. Eg tenkte: Kva om dette plutseleg vart ein verdsomspennande pandemi, også i Noreg, og - sei - 50% døydde. Eg tenkte på oldkyrkja, då kristne ikkje "shied away" frå pest og sjukdom. Og dette var lojalt mot evangeliet, og dette gjorde at dei viste med gjerningar at trua deira var sann. 

"Eg er ingen helt. Eg er også redd. Men på eit punkt i livet må ein gjere eit val", seier presten i filmen ovanfor, når han byrjar å lide vondt for si rettferdige sak. 

Eg tenkte på dette. Kva hadde eg gjort? Tenk på krig. Det offeret soldatar den gongen gjorde, på alliert side. Ingen spøk. Hm. Så eg tenker på dette. Eg tenker på Wright, som har understreka behovet for "virtue", for ØVING, ØVING, ØVING slik at når krisesituasjonen kjem, så handlar ein i tråd med sin "second nature." Vi har ikkje ein krisesituasjon no. Men ein jesuitt ville kanskje sagt at det går an å øve "som om" vi lever i ein krisesituasjon. Set at ein tenker seg at...det er sterk naud i samfunnet, mykje sterkare enn det er no. Eller at samfunnet er i ein krisesituasjon. Tenk på dei ortodokse prestane i Ukraina. 

RISIKERER LIVET: Fotografen Sergei Supinsky fanget dette bildet 22. januar av en ortodoks prest som har stilt seg i skuddlinjen til ukrainsk politi. Foto: SERGEI SUPINSKY / AFP

Barron talar om å finne ein helgen, som ein kan lære av, ein som liknar på deg sjølv, som du kan identifisere deg med. Eller i tillegg også ein som ikkje liknar på deg, ein som kan utfordre deg. Men viktigare er å tilhøyre eit solid og levande fellesskap, som hjelper ein å leve eit sunt og godt liv, og å kultivere dygdene.

Men kva dygder? Dette har eg også tenkt ein del på i det siste. Det er lurt, har eg funne ut, å lytte til sine eigne lengslar og signal. Det kan sameinast med det å fylgje Jesu etikk, så å seie! Ein treng ikkje alltid utslette seg sjølv, og gjere det andre seier og det andre treng! Ein kan også spørje seg sjølv om kva som er mest hensiktsmessig og strategisk, gjeve eins eigne lyster, evner, interesser. Dette er faktisk eit viktig tema i Paulus' litteratur. Men det krev også mykje visdom. Det finst ikkje så mykje "clear-cut" svar her. Det krev andeleg rettleiing og erfaring. Eg er veldig på veg her. Fyrst no eg verkeleg byrjar å bli klar over problemstillinga, sidan ting har byrja å skurre ganske sterkt i måten eg lever på, så å seie. 

Det er eit generelt mønster, opplever eg. At ein har forventningar til seg sjølv, "grenser", pliktkjensle, samvitsbindingar etc. Og ein kan ha idear om at "dersom eg freistar å endre på det og det", så vil folk verkeleg reagere, eller då vil ting verkeleg bli annleis etc. Så endrar ein, og ein finn gjerne ut at...folk bryr seg ikkje så mykje, og merkar ikkje så mykje. Men ein sjølv blir friare, og litt meir "i kontakt med seg sjølv." Men alt dette krev eit sunt og visdomsfullt fellesskap. 




Som denne songen. Alanis har mykje visdom. Ho har også katolsk bakgrunn, sjølv om ho nokonlunde tok oppgjer med trua. I denne songen - og heile plata - ser ho problema. Men det skulle ta mange år før ho kom vidare på vegen, så å seie.

Tuesday, April 15, 2014

Church and cinema

Bonhoeffer once asked, “Why did it come about that the cinema really is often more interesting, more exciting, more human and gripping than the church?” Why, indeed. Maybe the situation is even worse than I have described; perhaps the churches are even more trivial than the entertainment industry. After all, in popular entertainment one does occasionally find the tragic clearly articulated, as in the movies of a Coppola or a Scorsese.

 A church with a less realistic view of life than one can find in a movie theater? For some, that might be an amusing, even entertaining, thought; for me, it is a tragedy.

Sunday, April 13, 2014

Aidan Nichols om modernitet og katolsk teologi

[Aidan Nichols er ein slik merkeleg teolog. Han har skrive ein haug med viktige bøker, og er ein super teolog å lese for å bli betre kjent med sentral, katolsk teologi. Det som er rart, er at han er så ukjent. Han er nok ingen veldig sosial type, kanskje.]

You may recall that the pope proposed three criteria for authentic catholicity if one wishes to be sure that, unwittingly or otherwise, one is not slithering into the mess of Modernist pottage described in the bulk of the letter. And they were: an ontology indebted to St Thomas; an expressive register in which the texts of the Church fathers and the other monuments of Tradition commonly accepted by the Church’s approved divines; and a docility to the doctrinal leadership furnished by the magisterium.


Each of these three criteria merits a very brief comment.

The ontology – the understanding of basic reality -- of St Thomas, because it is a creation metaphysic which opens the way to a doctrine of God and the creature admirably suited to the further affirmations of the Creed, and represents in that regard a distillation of the wisdom of Christian antiquity in a perennial valid – which is not to say un-improvable-on – form. Ontologies highly different from his generally turn out to have major disadvantages for articulating Catholic truth.

[It has long been the conviction of the Catholic Church that theology cannot suitably be written without some underpinning of philosophy. Grace, after all, builds upon nature, while nature is open (of its nature!) to grace. So a defective philosophical culture is a source of potential disaster for the intellectual life of the Church." (Christendom Awake, p.53).]

The Fathers and Tradition: the Fathers, considered in their overall witness -- the ‘consensus’ of the Fathers -- provide the organ of reception in the Church of the biblical revelation. The Fathers register aright the content of that revelation, in its principal aspects and overall proportion. The other monuments of Tradition bear this out, as for instance the historic Liturgies of East and West, the primitive Creeds, iconography and so forth.

The magisterium: just as without Tradition, including crucially the patristic witness, the Church would be disabled in her reception of Scripture, so without the magisterium she is disabled in her interpretation of Tradition. Scripture, Tradition and magisterium constitute for Catholicism an unbreakable circle, and distinctively Catholic theology recognizes this and makes sure it always moves in their ambit.



I will leave readers with a paradox. On my definitions, Neo-Scholastic theology is itself to a degree guilty of negative Neo-Modernism. I say that on the ground of its poor record in including within its own corpus texts from the Fathers, references to the Liturgies, to iconography and to other instruments of Tradition. In that sense, the movements of patristic and liturgical ressourcement which feed into the so-called Nouvelle Théologie of the 1940s and 50s belong properly to Pius X’s anti-Modernist reaction. Yet traditionalists remain suspicious of those movements as generating a theological culture that prepared the way for comprehensive Neo-Modernism, kernel Neo-Modernism, sectorial Neo-Modernism. Something has gone seriously wrong there with their judgment. But then something went wrong with the development of Catholic thought itself. It is our job now to put it right.

IV. ERRONEOUS JUDGMENT



 1790 A human being must always obey the certain judgment of his conscience. If he were deliberately to act against it, he would condemn himself. Yet it can happen that moral conscience remains in ignorance and makes erroneous judgments about acts to be performed or already committed.

 1791 This ignorance can often be imputed to personal responsibility. This is the case when a man "takes little trouble to find out what is true and good, or when conscience is by degrees almost blinded through the habit of committing sin."59 In such cases, the person is culpable for the evil he commits.

 1792 Ignorance of Christ and his Gospel, bad example given by others, enslavement to one's passions, assertion of a mistaken notion of autonomy of conscience, rejection of the Church's authority and her teaching, lack of conversion and of charity: these can be at the source of errors of judgment in moral conduct.

 1793 If - on the contrary - the ignorance is invincible, or the moral subject is not responsible for his erroneous judgment, the evil committed by the person cannot be imputed to him. It remains no less an evil, a privation, a disorder. One must therefore work to correct the errors of moral conscience.

 1794 A good and pure conscience is enlightened by true faith, for charity proceeds at the same time "from a pure heart and a good conscience and sincere faith."60 The more a correct conscience prevails, the more do persons and groups turn aside from blind choice and try to be guided by objective standards of moral conduct.61


Eg tykkjer dette er veldig hjelpsomt. Vi lever i vanskelege tider. Masse oppfatningar ute og går, mykje som brytast - og dette pregar relasjonar også. Som så ofte elles er DKK så stor og seriøs at han har gode og ansvarlege løysingar på vanskelege problemstillingar. Som også her, om samvit. Dette er eit lærepunkt som har mogna seg gjennom århundra. Og det gjev eit slags "pusterom" i møte med folk som har andre oppfatningar enn ein sjølv! Ein kan tenke at, ok, her er vi verkeleg usamde. Men det treng ikkje vere på grunn av vond vilje! Det kan vere av mange ulike årsaker som personen ikkje sjølv har kontroll over. Det kan vere litt befriande, og litt "avslappande". Ting blir ikkje så "tense"! (Men einkvar person har plikt til å søke, og adlyde, sanning).

Dette er noko parallelt med det DKK seier om protestantar, ikkje sant. Dei som er protestantar, og som meiner at det er rett å vere protestantar, er utan skuld, sett frå katolsk synsvinkel. Dersom dei i sitt samvit vert overtydde om at dei bør bli katolikkar, har dei imidlertid ein plikt til å handle i tråd med sitt samvit. Så slik ser ein at DKK ikkje er "fideistar", ikkje sant. Dei legg vekt på at det må vere rasjonelle argument til grunn! Og dette er eit viktig poeng i møte med ikkje-tradisjonelle standpunkt, i møte med ateistar, i møte med protestantar etc. Det sikrar at dialogen blir rasjonell, og at ingen (i alle fall i teorien!) blir tvinga til å vere stå for noko ein ikkje ser gode grunnar for.

Så enkelt er det nok ofte ikkje. Eg funderer på dette. Eg les Thiels bok om katolsk tradisjon. Det er klart at DKK reformerer seg, sakte, men sikkert. Ein nyanserer ordlydar, ein strekker seg. I rette retningar! Det går sakte, og takk for det! Det er verkeleg bra. Det gjer at ein ikkje rausar ut i noko, slik Dnk er i ferd med å gjere no. Samstundes er det ei bakside av dette. DKK kan ha standpunkt som ikkje nett er hensiktsmessige, eller som er noko "utdaterte", så å seie. Som treng å jamførast i ljos av nyare forskning, eller i ljos av endra samfunnsforhold etc.

Men då kan ein som katolikk likevel vere meir eller mindre forplikta på ikkje nett hensiktsmessige standpunkt, så å seie. Tenk liksom forskjellen på læra før og etter Vaticanum II. Ikkje superdjupe forskjellar, men likevel ganske markerte nyanseforskjellar, til dømes i måten ein tenker om lekfolket, eller måten ein tenker om protestantar. Så dette er noko å reflektere over. Dette er nok ein pris å betale for å ha ei ansvarleg og gjennomtenkt kyrkje, om de skjønar. Det er ein pris å betale for å meine at det ikkje er individet som er rådande til einkvar tid, om de skjønar.

Uansett - denne tematikken har Vaticanum II drøfta nøye! Vat II er ei skattkiste i moderne teologi, uavhengig av om ein er katolikk eller protestant. Katekisma byggjer elles veldig mykje på Vat II.



Saturday, April 12, 2014

Gotta love it

Ordinary men...Called to do extraordinary things.

Spesielt supermann og hulken :-)